Av: Ingunn N. Rojahn
Å bli utsatt for psykisk vold, er traumatisk. Det gir mange ettervirkninger og etter-reaksjoner som det kreves mye innsats for å håndtere og reparere. Jeg har selv erfaringer knyttet til vold, og det har tatt tid å forstå hvordan jeg kan bruke denne erfaringen i møte med klientene mine. Nå tenker jeg at denne erfaringen er min største styrke som terapeut.
Vanskelig å forstå alvoret
Mange av mine klienter fra de første årene i min praksis, strevet med mye angst, relasjonsutfordringer, fortvilelse og forvirring. Men ordet ‘vold’ kom ikke opp. Som nyutdannet terapeut jobbet jeg «her-og-nå», og jeg støttet, trygget og stabiliserte.
Når jeg i dag ser meg tilbake til denne tiden, så tenker jeg at jeg jobbet på «overflaten» med disse klientene. Selv om jeg hadde mye erfaringsbasert kunnskap, så manglet jeg kompetanse om voldsproblematikk og skadevirkningene av dette. Det gjorde det vanskelig å forstå omfanget av og alvoret i det som disse klientene brakte inn i terapirommet.
Kompetanse om psykisk vold
Jeg ble etter hvert klar over at mine egne traumer knyttet til vold trengte å bearbeides. Siden min egen prosess grep forstyrrende inn i terapien jeg skulle gi, avviklet jeg praksisen min høsten 2015. Jeg gikk i terapi og veiledning, fikk samtaleoppfølging på krisesenteret i byen, deltok på flere kurs, leste meg opp på teori og jeg skrev dagboknotater som egen-terapi.
Prosessen gjorde meg oppmerksom på at psykisk vold er et omfattende helseproblem og et samfunnsproblem. For å formidle det jeg etter hvert lærte, startet jeg opp bloggen om psykisk vold som heter www.mittvendepunkt.no. Jeg begynte også på arbeidet med en bok, Vendepunkt, som kom ut i 2019. Boken og bloggen henger sammen og utfyller hverandre. Samme år startet jeg opp igjen som praktiserende gestaltterapeut med psykisk vold som kompetanseområde.
Via bloggen min ble jeg kontaktet av voldsutsatte og behandlere fra hele landet. Mange fortalte hvordan boken min hadde hjulpet dem, og flere fortalte meg sin egen voldshistorie etter å ha lest om min. Noen trengte råd og andre bestilte samtaletimer med meg.
«Kunnskapsløs og udyktig»
For min egen del hadde jeg nå god oversikt over egne etter-reaksjoner etter psykisk vold og mobbing. De begrenset ikke livet mitt slik de gjorde tidligere.
Men veldig lenge følte jeg meg likevel kunnskapsløs og udyktig som terapeut, uten å forstå hvorfor det var slik, eller hvordan komme ut av denne tilstanden. Jeg sto dønn fast i denne negative selvoppfatningen som terapeut, og tok det også opp i veiledning.
Det at jeg stod fast, påvirket arbeidet mitt som terapeut.
Og det organiserte seg slik:
- Jeg tenkte ikke på at alle som tok kontakt med meg via bloggen min, var nye klienter. Jeg tenkte på dem som voldsutsatte som trengte bekreftelser.
- Jeg var nervøs og usikker i telefonsamtalene med de voldsutsatte.
- Jeg henviste de voldsutsatte til andre samtaletilbud hvis de hadde behov for terapi.
- Voldsutsatte som tok kontakt med meg på epost der de delte egen voldshistorie, fikk kun ett svar av meg, og ingen senere oppfølging. De fikk heller ikke tilbud om telefonsamtaler og terapi hos meg.
- De som ville ha telefonsamtale med meg, fikk ikke tilbud om flere samtaler etter at første samtale var gjennomført. Ingen av dem har tatt kontakt med meg etterpå.
- Jeg innledet alltid telefonsamtalene med å snakke om taushetsplikten min, i tillegg til å fortelle at jeg ikke tok noen notater.
- Jeg følte meg udugelig som terapeut.
- Jeg markedsførte ikke mine samtaletilbud.
Fagseminaret som endret alt
Etter at jeg hadde utgitt boken min, tok en gestaltkollega som jobber med voldsutøvere, kontakt med meg med sitt eget bokprosjekt. Jeg tenkte lenge på denne gestaltkollegaen og kunnskapen som vedkommende hadde om voldsproblematikk. Og tankene begynte å komme om vi kunne finne på noe faglig sammen.
Jeg har i alle år siden jeg ble introdusert til gestaltterapi i 2006, båret på en drøm om å gjøre noe faglig sammen med en gestaltkollega overfor andre terapeuter. Men jeg kjente også på en usikkerhet. Ville jeg takle et slikt samarbeid? Min egen voldshistorie påvirket meg jo fortsatt. Og etter mye tvil sendte jeg en mail og spurte om vi skulle gjøre noe faglig sammen.
Sammen utviklet vi et kurskonsept der vi gir behandlere og terapeuter en tosidig vinkling av voldsproblematikk. Vårt første PFO-godkjente fagseminar skulle vi gjennomføre sammen i september 2020. Temaet var «Vold i nære relasjoner.» Der ville vi ta for oss hvordan vold oppleves fra både voldsutøvers side og den voldsutsattes side. Vi skulle gi kursdeltagerne et helhetlig bilde av volden som kan foregå bak hjemmets fire vegger.
Min egen opplevelse
Hvordan var det å skulle gjøre dette SAMTIDIG som jeg sto fast i en negativ selvoppfatning som udugelig og kunnskapsløs terapeut?
På kursdagen var min kollega først ute av oss til å holde sitt innlegg. Samtidig med at jeg så og lyttet til kollegaen min og det som ble formidlet om voldsutøvers side, forberedte jeg meg til innlegget som jeg skulle holde etterpå om den voldsutsattes side. Jeg var rolig, pusten gikk jevnt, og jeg hadde følelsen av oversikt over situasjonen.
Og mens jeg satt i denne situasjonen, var det som at det kom over meg en slags åpenbaring. Jeg flyttet blikket fra kollegaen min og over til kursdeltagerne. Jeg så ansiktene deres. Jeg så øynene deres. Og jeg la merke til stillheten i lokalet. Det var som at jeg virkelig SÅ kollegaen min, og jeg SÅ kursdeltagerne. Og jeg SÅ meg selv sammen med dem. Og jeg kjente en varme bre seg inni meg og hjertet mitt som åpnet seg. Og jeg tok inn dette unike som vi gjorde sammen, akkurat her-og-nå i denne situasjonen. Jeg følte meg plutselig ikke lenger kunnskapsløs og udyktig. Men oppløftet og betydningsfull.
Endringen i egen praksis
Etter dette fagseminaret hadde jeg behov for å bearbeide opplevelsen og forstå hvordan ting hang sammen. Etter en tid knakk jeg koden og fikk en aha-opplevelse. Jeg forsto hvordan den psykiske nedbrytingen og traumatiske mobbingen som jeg hadde vært utsatt for, hadde påvirket mitt syn på meg selv som terapeut, og dermed ødelagt for min terapivirksomhet. Det endret mye for meg.
Jeg ser nå på meg selv som en som har kunnskap om og forstår psykisk vold, og jeg er mer åpen og tilgjengelig for voldsklienter som tar kontakt med meg. Jeg har et avklart forhold til egen voldshistorie, og jeg føler meg tryggere i møte med voldsklienter. Jeg har også gjort noen konkrete endringer i møtet med voldsutsatte klienter som kontakter meg:
- Jeg møter alltid klientene som tar kontakt med meg, med tillit, respekt, omsorg og interesse.
- Jeg skriver arbeidsnotater og informerer klientene om at jeg gjør det.
- Jeg forteller at de er velkomne til å kontakte meg igjen for samtaler ved behov. Dette responderer de alltid positivt på, og bestiller ofte ny time. I tillegg informerer jeg som tidligere om taushetsplikten.
- Jeg er ikke lenger usikker og nervøs under samtalene, men føler meg trygg. Og støtter, bekrefter og trygger klienten.
- Jeg innleder ofte timen med å si: «hva trenger du idag?»
- Jeg er taktfull, var og forsiktig med ordbruk og tonefall.
- Jeg motsier aldri klienten
- Jeg problematiserer aldri det klienten deler.
- Jeg bruker ofte «jeg hører» … «jeg forstår deg» … «jeg tror på det du sier» når klienten deler.
- Jeg responderer aktivt, og bruker ordet VOLD oftere når jeg hører klientenes beskrivelser av situasjoner og hendelser som er relatert til vold.
- Ved akuttsamtaler med klienter i krise, har jeg fokus på stabilisering. Jeg trygger og stabiliserer, og jeg jobber mye med pust.
- Jeg har gjort endringer i presentasjonen av meg og mine samtaletilbud på bloggen.
- Jeg er blitt bedre på å markedsføre mine samtaletilbud.
Mange av klientene mine som er utsatt for psykisk vold, forteller meg at de strever med å bli trodd og forstått i behandlingsapparatet, av familievernkontorer, rettsapparat og barnevern. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å støtte klienten, er å gi utrykk for at vi forstår og tror på det klienten deler. Jeg har selv erfart å ikke bli trodd når jeg har fortalt om egne volds-erfaringer, og vet hvor traumatisk det er å bli møtt på en slik måte.
Min virksomhet nå
Jeg jobber nå med temaet psykisk vold på mange forskjellige arenaer.
I fjor fikk jeg publisert mange avisinnlegg i lokalavisen med tema psykisk vold. Jeg blir ukentlig kontaktet av voldsklienter som ønsker samtaler med meg, og jeg drifter en lukket støttegruppe på Facebook for voldsutsatte av psykisk vold.
Jeg har i alle år vært aktiv og jobbet på frivillig basis innad i gestaltmiljøet. Sammen med en gruppe gestaltterapeuter som tok kontakt med meg etter bokutgivelsen og selv hadde erfaringer med psykisk vold, arrangerer jeg jevnlig PFO-godkjente fagdager. Flere kurs om Vold i nære relasjoner er under planlegging og kommer så snart korona-situasjonen bedrer seg. Fra 2021 har jeg utvidet bloggen og inviterer gestaltkolleger og terapeuter til å skrive gjesteinnlegg og markedsføre egen praksis. Jeg har også vært så heldig å bli invitert inn i det regionale fagnettverket Coachcatch med psykologer og terapeuter fra hele Østlandet, og er veldig stolt over å være med i et så fantastisk fagnettverk.
Jeg føler meg nå som en kompetent gestaltterapeut, trygt knyttet til et faglig fellesskap, og som kjenner at jeg gjør en viktig jobb for klientene mine. Veien hit har vært kronglende og lang, men også veldig lærerik.
