Gestaltterapi for evnerike

Av: Pascale Coutanceau

Hva innebærer det å være evnerik? Hvem er de evnerike som kommer i terapi? Hvordan kan vi jobbe med dem?

I 2019 ble min sønn identifisert som evnerik. Jeg visste stort sett ingenting om evnerikhet, utenom en del stereotypiske påstander, før det. Behovet mitt for å forstå dette fenomenet,og for å støtte min sønn gjorde at jeg begynte å samle informasjon om temaet via bøker, møter med eksperter og kurs. Lite visste jeg at det skulle etterhvert gi en ny retning til min praksis som gestaltterapeut. I denne artikkelen ønsker jeg å dele denne reisen med dere. Jeg vil gjerne utfordre oppfatningen om at det er sjelden at evnerike klienter oppsøker terapi. 

Pascale Coutanceau (Bilde: Mona Hauglid)

Hva er evnerikhet?

«Det føles som om jeg kommer fra en annen planet…»

For å forstå hva evnerikhet er, er det viktig å danne seg et bilde av hvordan verden ser ut for de evnerike.

Hastighet, intensitet og kompleksitet – det er særtrekkene hos mennesker med høy intelligens. Evnerike mennesker elsker å tenke. De elsker å bruke hjernen sin. Og de gjør det raskt. De tenker raskere, lærer raskere og prosesserer raskere enn gjennomsnittet.

Tenk deg at du kjører en helt vanlig bil. Bare at under panseret er bilen din utstyrt med en Formel 1-motor – men uten at du er klar over det. Du tror at du kjører en bil som er som alle andres bil. Når du sammenligner din bil med de andre, skiller den seg ikke ut utseendemessig, men allikevel føler du at det er noe som er annerledes. Å sette fingeren på hva det er, er vanskelig. Du får jo en del fornemmelser: gasspedalen for eksempel er meget sensitiv, bare et lite trykk med foten og så er du allerede i full fart. Når du gasser blir det vanskelig å forholde seg til fartsgrensen! Du kan fornemme en høy kraft i motoren din. Det kan gi deg lyst til å gi full gass! Og enkelte ganger gjør du det. Det føles godt, du føler deg fri til å være deg selv! 

Men du blir ofte tatt av politiet og får fartsbot. Da forstår du at det ikke er ok å bruke din fulle kraft og du lærer å holde tilbake. Du anstrenger deg for å passe inn i trafikken med alle andre. Du føler også ofte at det ikke er nok flyt i trafikken. Du blir lett utålmodig og frustrert. Du går fra å tenke at noe er annerledes med bilen din til å tro at noe er galt med den. Når du ser deg rundt og observerer de andre førerne, ser du at de er ganske tilfredse og fornøyde. Det ser ut som om de har en hel annen opplevelse enn deg. Siden de er så mange og du ikke ser noen andre som ser ut til å ha samme opplevelse som deg, så tenker du at din opplevelse nok er feil og at deres er riktig. Du burde føle det de føler. 

Siden du tenker at din holdning ikke er riktig, lar du være å snakke om det i frykt for å føle deg enda mer annerledes og dermed får du ikke noen mulighet til å vite om andre har samme oppfatning som deg. I håp om å passe litt mer inn, prøver du å oppføre deg mer som flertallet, men det du ofte føler innerst inne er: mangel på tilhørighet, mangel på samstemthet, utilfredshet, utålmodighet og forvirring. Sånn kan det oppleves å være evnerik. 

Hvem er evnerike? 

Når man snakker om evnerike mennesker, får man ofte assosiasjoner til akademikere, oppfinnere eller genier slik som Albert Einstein, Leonardo da Vinci eller Marie Curie. Men sannheten er at de færreste evnerike er kjente oppfinnere eller genier. De fleste lever et helt vanlig liv, langt fra anerkjennelsens rampelys, oftest uvitende om deres evner og potensiale, og ofte til og med langt fra høyere utdanning.

Noen forskere anslår at 10% av befolkningen er evnerik (Gagné, https://files.eric.ed.gov/fulltext/EJ750766.pdf). Tallet varierer alt ettersom hvor man setter grensen mellom gjennomsnittlig intelligens og høy intelligens – forskningen på dette er ikke entydig. IQ-testing er foreløpig den vanligste måte å vurdere graden av intelligens på: i Belgia ble forskere enige om at man er evnerik når man skårer 125 eller oppover på en IQ-test, mens andre land bruker 130 som markør. Det finnes forskjellige grader av evnerikhet, alt etter hvor høyt man skårer: høy, eksepsjonell og dyp intelligens. 

Begrensningen til IQ-testen som måleinstrument er at den kun måler språklig og logisk/matematisk intelligens. Men det er mange måter å være intelligent på. Evnerikhet kan også vise seg i andre intelligensområder slik som det relasjonelle, det psykomotoriske, det intuitive, osv… Av den grunn velger en del fagpersoner å heller evaluere evnerikhet gjennom en kvalitativ samtale.

Målet med å identifisere evnerikhet handler ikke om å skape et stigmatiserende skille mellom evnerike og ikke evnerike, eller å sette merkelappen bra/dårlig på de forskjellige gradene av intelligens. Det handler om å forstå at ikke alle hjerner fungerer på samme måte. år man forstår bedre at dette kan påvirke samspillet og skape spesifikke utfordringer, er det lettere å gi riktig støtte til de evnerike som trenger det. 

Utfordringer

De fleste tenker at fordi man er mer intelligent enn gjennomsnittet, så vil man nok klare seg i livet. Selv om det er ofte sant, er det imidlertid ikke alltid sant. Statistikkene viser at proporsjonen av evnerike elever som sliter på skolen er noenlunde den samme som proporsjonen av ikke-evnerike (Le haut potentiel en question, Sophie Brasseur og Catherine Cuche). Det å være evnerik er dermed ikke synonymt med det å kunne klare alt. De utfordringene som de evnerike møter i løpet av skoleårene, og også som voksne, er ofte knyttet til at de opplever verden på en annen måte.

Jeg ser at de evnerike som kommer i terapi hos meg, ofte er høysensitive (sansevar) og høyemosjonelle (følelsevar) mennesker. Det er ikke uvanlig at de bærer med seg en del traumer: mobbing, overgrep, fysisk og psykisk vold, avhengighet, kronisk stress… Det å ikke ha blitt sett eller anerkjent som høysensitiv, høyemosjonell og/eller høyt intelligent kan også være et traume i seg selv. 

Fordi de evnerike er mer sensitive, blir små ting ofte store for dem, og det å bagatellisere deres opplevelser kan gjøre store skader. De har ofte en meget sterk indre kritiker, de strever ofte med perfeksjonisme og de setter høye krav til seg selv. 

Det å skille mellom tegn på evnerikhet og tegn på andre vansker kan være vrient. De høye kravene de stiller til seg selv, kan til tider ligne på OCD – tvangslidelse. Høysensitiviteten deres kan også vise seg som en tendens til hypokondri. Følelseslivet deres kan oppleves som en intens emosjonell berg- og dalbane som kan få dem og deres nærmeste til å lure på om de har en bipolar lidelse. Det konstante tankekjøret deres kan påvirke evnen til konsentrasjon og skape mistanke om ADD eller ADHD. Noen er dessuten evnerik med  ekstra utfordringer som ADHD, lære- og lesevansker, Asperger, osv … Det er derfor ikke uvanlig at enkelte evnerike blir feildiagnostisert. Når slike diagnoser blir oppdaget først, blir det ofte vanskeligere å identifisere evnerikhet, og man risikerer at de evnerikes iboende kraft forblir skjult (Misdiagnosis and Dual Diagnosis of Gifted Children, by James T. Webb, et all.).

Dobbelbindinger

De evnerikes største relasjonelle utfordring er en dobbelbinding, som de ofte opplever tidlig i livet: 

Hvis jeg er meg selv, får jeg beskjed fra omgivelsene at jeg er «for mye» og jeg blir refset eller utestengt. Hvis jeg vil bli inkludert, må jeg tilpasse meg og gjøre meg selv mindre, og da mister jeg meg selv. 

Denne dobbelbindingen kommer ofte til syne i parforholdene de er en del av. Dersom de har lært seg å tilpasse seg andre, kan de bli fikserte i sammensmelting (konfluens) og risiker dermed å miste kontakt med seg selv. Har de våget å være seg selv, har de en tendens til å bli fiksert i isolasjon (differensiering) og mister kontakt med den andre.

I arbeidslivet vil dobbelbindingen gi utslag i «bore-out syndrome» for dem som opplever for lite stimulasjon, for mye kjedsomhet og meningsløshet. De ender opp med angst og depresjon. Omvendt vil for mye stimulering og for mye arbeidspress, føre til «burn-out syndrome». De ender opp med utmattelse, stress og mangel på mening.

Det er viktig å innse at dette er en bevegelse. Som oftest er de evnerike aldri fiksert hele tiden i den ene tilstanden eller den andre. I stedet viser det seg at de «oppholder» seg lenge i den ene tilstanden før de søker litt lettelse i motpolen, for så å gå tilbake til den foretrukne polen. Med andre ord: Noen som søker mye stimulering på jobb og som er mye og ofte på randen av utmattelse, vil til slutt bli så utmattet at de vil trenge å bruke litt tid i motpolen kjedsomhet for å hente mer energi. Ganske raskt vil behovet for å gå tilbake til den kjente følelsen av stimulering melde seg og vedkommende vil søke tilbake dit. Og sånn fortsetter de mellom de to motpolene.

 De evnerike sjonglerer mellom to typer kreative tilpasninger: En overtilpasning når de yter for mye for å passe inn og med fare for å miste seg selv, og en undertilpasning når de føler behovet for å beskytte seg, yter lite og isolerer seg. 

Kreative tilpasninger hos de evnerike (© Pascale Coutanceau)

 

 

 

 

 

 

 

 

Dette skjemaet er en nyttig referanseramme for terapeuten i møte med evnerike. Hennes forståelse av de forskjellige kreative tilpasningstyper hjelper klienten å bli mer bevisst sin foretrukne kreative tilpasning. På den måten kan klienten bli kjent med – og eksperimentere med – andre typer kreative tilpasninger for så å kunne utvide sitt repertoar og bli mer fri til å være seg selv. 

 

 

De evnerike i terapirommet

De evnerike som jeg møter i mitt terapirom er typisk høysensitive og høyemosjonelle mennesker som sliter i relasjon med andre, enten det er i nære relasjoner eller på jobb. De har et sterkt ønske om å forstå hvorfor det er slik og om å lære hvordan de kan få det til å fungere bedre. Psykoedukasjon om det å være evnerik, teori om Selv og kreative tilpasninger er for meg nøkkelelementer i terapiforløpet. Jeg skal gi to typiske eksempler som illustrerer godt polaritetene i skjemaet over: 

Kameleonen

Bente er 39 år og ble anbefalt av fastlegen sin å snakke med meg fordi hun sliter blant annet med søvnproblemer. Første gang vi møtes sier hun at hun leste om evnerikhet på hjemmesiden min og kjente seg igjen i det. Hun husker også at hun tok en IQ-test for lenge siden og lå rundt 140. Men ingen forklarte henne da hva det innebærer å være evnerik, eller hvilke spesifikke utfordringer som er knyttet til det å ha høy intelligens. Hun forteller at hun er høysensitiv: hun er blant annet veldig var for lyder. Høyfølsom er hun også: Hun føler seg alltid så tynnhudet og gråter veldig lett, sier hun. Det viser seg etterhvert at hun har opplevd en del traumer også, både i form av fysisk og psykisk vold.

Andre gang vi møtes forteller hun meg om hvor mye hun gjør på jobb og hvor flink hun er til å ta på seg ansvar for oppgaver som andre har blitt tildelt, blant annet sjefen hennes. Vi setter dette i sammenheng med hennes søvnproblemer og diskuterer det at hun kanskje er i ferd med å bli utbrent. Sykemelding vil hun helst ikke ha: Tanken på å kjede seg hjemme er nesten verre enn tanken på at hun blir stresset av å være på jobb. 

Tredje gangen tar hun opp grensesetting: Hun synes det er vanskelig å si nei og ender ofte opp med å føle seg oppspist av andre. Vi utforsker hvordan hun tilpasser sine behov etter andres behov og ønsker for å opprettholde harmoni og føle tilhørighet. 

Under vår fjerde time jobber vi med den indre sonen og mer spesifikt med magefølelsen og intuisjon. Bente lærer å lytte til sine (kroppslige) fornemmelser og å stole på dem igjen, fremfor å etterligne andre fordi de har nok rett. 

Vårt femte møte belyser polariteter i henne knyttet til grensesetting: «slaven» som er lydig og «sjefen» som setter trygge rammer.

Selv-funksjoner 

Bente og jeg jobber i all hovedsak med to grunnleggende spørsmål: Hvem er jeg? (time 1 og 4) og hva gjør jeg? (time 2, 3 og 5). Det betyr at vi utforsker selv-funksjonene hennes. Når vi jobber med personlighetsfunksjonen, finner vi støtte i psykoedukasjon om evnerikhet. Det hjelper Bente å justere sitt indre bilde av hvem hun er, å innse at det er ingenting galt med henne og å få mer aksept for seg selv slik hun er. Eller som hun sier det selv: «Det hjelper meg til å føle meg mindre rar». Arbeid med impulsfunksjonen støtter også arbeidet med spørsmålet hvem er jeg?. Når Bente erfarer at hun kan stole på sine kroppslige fornemmelser, styrker hun sin selvfølelse, sin selvtillit og sin kunnskap om seg selv. Fokuset på jegfunksjonen, hva gjør jeg?, dukker opp hver gang vi har jobbet med personlighetsfunksjonen. Som en naturlig følge av at Bente har blitt litt bedre kjent med seg selv, dukker behovet opp for å se nærmere på hvordan hun kontakter omgivelsene. Og så kommer en ny syklus med å utdype hvem Bente er og hva hun gjør. 

Hennes foretrukne kreative tilpasning er åpenbart overtilpasning: hun anstrenger seg for å passe inn og føle seg mindre rar i møte med andre. Når hun tyr til overtilpasning, bruker hun andre som mal for hvordan hun skal oppføre seg. Hun blir en kameleon som endrer farge i forhold til omgivelsenes farge. Det gjør at hun mister kontakt med hvem hun er, hva hun liker, hva hun mener og hva hun trenger. For å kunne regulere sin evne til å tilpasse seg på en hensiktsmessig måte, er det viktig at hun igjen begynner å bruke seg selv som kompass. Bare da vil hun være i stand til å finne kreative tilpasninger som vil være gode for henne. Når vi jobber med å tydeliggjøre hvem hun er, kommer hun i kontakt med seg selv igjen, sine egne fornemmelser, følelser og behov. Etter det kan vi gå videre til spørsmålet hva gjør jeg?  og utforske det gjennom for eksempel polaritetsarbeid eller kontakteksperimenter.

Når Bente lærer å regulere sine kreative tilpasninger, gjenoppretter hun flyten og smidigheten i bevegelsen mellom de tre sonene: overtilpasning, hensiktsmessig tilpasning og undertilpasning. og da blir Selvet tydeligere for henne. For det er bare når vi er i bevegelse mellom konfluens og differensiering, mellom å være en kameleon og å være eksentrisk, mellom kjedsomhet og utmattelse at vi kan merke våre kreative tilpasning. Disse polaritetene hjelper oss å kjenne våre grenser og finne ut av hvem er jeg?

Eremitten

Pål er 55 år gammel. Han er uføretrygdet og sliter sosialt. Han bor alene, vil gjerne bli kjent med andre og ha venner, men får det ikke til. Ikke har han god kontakt med familien sin heller. Han sliter med tillit. Han har alltid følt seg annerledes, også i familien sin. Hans høye intelligens ble aldri sett, anerkjent eller verdsatt av de voksne rundt ham da han var liten. Han ble mobbet på skolen fordi han var annerledes. Når han går ute på byen i dag, tenker han at alle legger merke til ham og synes han er sær. Hans potensiale er så godt skjult at hans evnerikhet er nesten ikke synlig lenger. Han har ingen hobby. Hver gang han prøver seg på noe, gir han opp like fort. Han er understimulert, ser ikke noe mening med tilværelsen og sliter med depresjon. Han har vært i terapi hos meg i et år nå og vi vet begge to at dette blir en lang prosess for ham.  

Pål er uten tvil en av de som undertilpasser seg. Hans differensiering er så fiksert at han lever i isolasjon og har mistet kontakten med andre. Fordi han er uføretrygdet og har ingen hobby eller lidenskap, er han understimulert, både intellektuelt og fysisk. 

Sammen jobber vi stort sett med spørsmålet hvem er jeg? Hans selvverd ble ødelagt av at hans høye intelligens ikke ble sett og stimulert. En sjelden gang klarer vi å jobbe med hva gjør jeg?-spørsmålet, som den gangen da vi jobbet med polariteter: Pål snakker om de drømmene han har og hvordan han stopper seg selv med begrensende tanker. Han ønsker seg frihet, og vi tydeliggjør hvordan han stopper seg selv fra å oppleve friheten. En polaritet dukker opp: Han er sin egen fengselsbetjent. Vi bruker stolarbeid for å tydeliggjøre polaritetene fengselsbetjent/fangen. Det dukker opp følelser av avmakt og sorg. 

At det blir vanskelig for Pål å jobbe med jeg-funksjonen og at vi bruker mye tid på personlighetsfunksjonen gir mening i og med at hans foretrukne kreative tilpasningstype er undertilpasning. Sett fra en annen vinkel, Zinkers erfaringskurve, er Pål en som bruker mye tid i varhet. Han kommer bare en sjelden gang til mobilisering, og enda sjeldnere til handling. Energinivået hans er ganske lavt. På grunn av at Påls evnerikhet er skjult bak flere lag av traumer, har vi brukt liten tid på psykoedukasjon om evnerikhet. 

Siden eremittene har det vanskelig for å kontakte andre, ender de sjeldnere i terapi enn kameleonene. Det ser også ut som om de sliter mer enn kameleonene med å gjenopprette flyten i bevegelsen mellom deres kreative tilpasningstyper. Sammenlignet med Bente, trenger Pål mye mer tid for å utforske hvem han er før han kan utforske hva han gjør. 

Oppsummering

Gestaltterapi er egentlig en utmerket terapiform for de evnerike. I gestaltterapi er fokuset på awareness. Det har de evnerike mye av, og det kan ofte oppleves som overveldende. Høy-intelligente mennesker inntar ganske naturligvis et metaperspektiv. De liker for eksempel veldig godt når de blir forklart teorien bak det som skjer i terapirommet. Gestaltterapi hjelper dem å utvikle awareness på awareness. Det hjelper dem å kanalisere evnen deres. Gjennom awarenesstrening hjelper gestaltterapi også dem å koble seg igjen til deres egne kroppslige fornemmelser, magefølelse, intuisjon, sanseinntrykk, osv… noe de evnerike ofte trenger sårt fordi de bruker mye tid i mellomsonen. 

Det å ha fokus på de kreative tilpasningene og tilpasningstypene er også en av gestaltterapiens stryker i møte med evnerike klienter. De fleste evnerike kommer i terapi for å lære hvordan de kan tilpasse seg enda mer, enda bedre! De forteller gjerne hvor stolte de er av å være ekstremt tilpasningsdyktig og fleksible, men få av dem vet hvilken pris de betaler for det. Siden de er ikke klare over at de over- eller undertilpasser seg, er det viktig at terapeuten selv er klar over det og hjelper klienten å etablere sunne kreative tilpasninger. Gestaltterapiens fokus på det relasjonelle er også noe som tiltrekker de evnerike som sliter med tilhørighet. De føler ofte at de ikke er i samsvar med omgivelsene. Det å utforske gjennom gestaltterapi hvordan man er i kontakt med andre, kan gi en bedre forståelse av hvordan alt henger sammen og mer handlekraft til å få til de relasjonene man ønsker seg.

Med andre ord er gestaltterapi et spesielt velegnet verktøy for å støtte de evnerike. De som kommer i terapi er som regel de som ikke klarer å regulere bevegelsen mellom de forskjellige kreative tilpasningstypene. De overbruker sin foretrukne tilpasningsform før de hopper til motpolen og tyr til den en liten stund før de igjen går tilbake til sin foretrukne tilpasningsform. Terapi vil kunne lære dem å regulere og balansere flyten i bevegelsen mellom de forskjellige kreative tilpasningstypene, gjøre dem bedre til å håndtere intensiteten sin og gjøre dem tydeligere for seg selv. De vil kunne få økt selvfølelse, selvtillit og indre styrke — og frihet til å være seg selv.

Om forfatteren 

Pascale Coutanceau er født i Frankrike og har bodd i Norge i over 25 år. Hun jobbet som lærer i ca 15 år før hun begynte å omskolere seg, først i form av karriereveiledning og familieterapi, og så til gestaltterapi. Hun var ferdig utdannet ved NGI i 2016 og grunnla deretter Arendal Psykoterapi og Utvikling der hun tar imot klienter både i individuell terapi, coaching og parterapi. 

Evnerike klienter, i tillegg til en evnerik sønn, førte henne til kurs med Jennifer Harvey Sallin. Hun er en amerikansk psykolog og coach som er bosatt i Sveits og som har lang erfaring innenfor lederskap og evnerikhet. Online-kursene hennes «Gifted psychology 101 for psychologists and psychotherapists» og «Gifted profiling for psychologists and psychotherapists» inneholder teori om evnerikhet, praksis med egne klienter og kasusbeskrivelser. Du kan lese mer på hennes hjemmeside: www.intergifted.com

Du kan lese mer om evnerikhet på Coutanceaus nettside: https://www.arendalpsykoterapi.no/evnerike-mennesker/

Add a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *