Av: Anna Yudin
Gestaltterapeuten har spurt terapeuter om de kan fortelle om en bok, en artikkel eller et seminar som har betydd mye for dem. Anna Yudin ville fortelle oss om en workshop med Peter Philippson.
Første gang jeg hørte om Peter Philippson var fra mannen min, Andrei. Han hadde vært på Peters workshop i Krakow i 2019, og da han kom hjem til meg, sa han: «Du bør treffe ham, han er unik.»
Jeg var litt skeptisk, men bestemte meg for å reise. Jeg har vært på mange forskjellige workshoper og lært veldig mye i løpet av min tid i gestaltterapi-miljøet, men det var alltid noe som manglet. Hva det egentlig var, kunne jeg ikke forklare. Jeg kunne ikke dele min forståelse av gestaltterapien og -teorien med noen, for jeg fant ikke ordene for å beskrive den. Jeg ville gjerne finne en mester jeg kunne gå i lære til, som så på samme måte som meg på det som var viktig for meg..
Peter ble denne mesteren for meg, og jeg vil gjerne fortelle om dagene jeg var på workshopen «Gruppeprosess» med ham i Krakow.
Selvaktualisering på kontaktgrensa
På den første dagen jobbet Peter litt med deltakerne som gruppe. Han ba oss diskutere hvordan han hadde jobbet og oppfordret oss til å dele våre opplevelser. For meg var Peters måte å jobbe med grupper på annerledes enn det jeg hadde opplevd tidligere. Peter var lite opptatt av kontroll over gruppa, og vi følte masse frihet til å gjøre hva vi ville. Etter en stund kom flere av oss deltakerne i gruppa i en konflikt. Det var skummelt, morsomt og spennende på en gang.
Peter støttet hver side av konflikten med ordene: «Hold posisjonen din, ikke gi opp, se hvordan det utvikler seg.» Og vi holdt. Jeg var egentlig litt sur på Peter for han ikke ville gjøre noe med konflikten — hvorfor stoppet han den ikke? Men etter hvert dukket disse tankene opp i hodet mitt: «Vil jeg legge mitt ansvar for det jeg gjør over på Peter?» Jeg flirte av meg selv, for jeg var vant til å tenke at jeg er voksen og ansvarlig.
Peter lærte meg at dette å være fri inkluderer det å være uforutsigbar. Det var det som ga rom for at forskjellige behov kunne komme tre fram fra grunnen og bli til figur. Det var magisk. Det stemte med min forståelse av rollen til en terapeut: å gi rom for selvaktualisering på kontaktgrensa. Jeg hadde aldri før sett hvordan dette — å være spontan og ærlig seg selv i møte med den andre som også er spontan og ærlig seg selv — kunne komme i stand. Det er selvsagt risikabelt, og hvis en som terapeut velger å jobbe på denne måten, så krever det at terapeuten våger å jobbe med frustrasjonen som kommer med konfliktene.
Fra drøm til sang
Også neste dag skjedde noe avgjørende. Denne dagen jobbet vi med drømmer og jeg hadde en drøm om en stor, svart hest som hadde noe på halsen sin. Jeg skulle befri henne fra det og tok fram en kniv. Jeg skar feil, og det som hengte fast på halsen hennes ble værende der, og jeg såret henne dypt. Hesten skrek og hoppet.
Peter ba meg om å bli denne hesten og vise med hele kroppen min hvordan det var å være hesten. Det gjorde jeg, og plutselig sa jeg: «Jeg vil synge!» Peter støttet meg ivrig og gikk sammen med meg rundt på gulvet i sentrum for gruppa. «Hva vil du synge?» spurte han. «Freddie Mercury,» sa jeg, og så sang jeg, og hele gruppa reiste seg opp og sang sammen med meg.
Akkurat da innså jeg hvor jeg ensom jeg hadde vært med ønsket mitt om å være meg selv, om ikke å skjule hvem jeg virkelig er, hva jeg trenger og hva jeg vil gjøre. Jeg merket støtten fra de andre, og ble fylt av takknemlighet for at de våget å reise seg opp og synge sammen med meg — for denne støtten hadde jeg aldri fått før. Det ble så sterkt for meg at jeg brøt sammen og ble liggende på gulvet og gråte…
Hva jeg lærte
Peter fremstod for meg som en gestaltterapeut og -lærer som har nådd ned til røttene i gestaltterapiteorien og som har funnet fram til ord og øvelser for å gi kunnskapen sin videre. Jeg hadde ikke lest eller hørt om ham på forhånd. Nå synes jeg det er leit at bøkene hans, Self in relation og Emergent self, ikke var nevnt en eneste gang i hele mitt studieforløp i Russland og i Norge.
Etter å ha møtt Peter i Krakow, begynte jeg å lese gestaltterapilitteratur på nytt med tanke på det han viste oss der og i andre seminarer som jeg deltok i etterpå.
Det jeg oppdaget da jeg leste artiklene og bøkene hans, var at mange begreper i gestaltterapiteorien ble tydelige for meg. Han diskuterer og tydeliggjør misforståelser i forbindelse med sentrale spørsmål som: «hva er kontakt?», «hva er felt?», «hva er kontakt-grensen?», «hva er kontakt-forstyrrelse?» og hvordan fenomenologi beskriver self-funksjoner. Jeg er særlig imponert over hvor grundig han gikk inn i diskusjonen om feltteori med andre gestaltterapeuter i British Gestalt Journal og i sin artikkel «Revisiting the Field».
Mange feil i min praksis skyldtes at jeg hadde en feilaktig forestilling om teoretiske begreper og hvordan de skulle bli brukt i praksis. Med hjelp av Peter har jeg gjennomgått hele min forståelse av gestaltterapiteori på nytt. Nå danner alle biter et helhetlig bilde hvor ingen av teoriene strider mot andre, men støtter hverandre. Det har gjort at jeg som veileder i dag kan støtte mine kollegaer på deres vei mot en profesjonell identitet.
I dag
Hva førte denne gruppeprosessen med Peter Philippson til? I dag har jeg seks små veiledningsgrupper online og synger i et band.
Jeg er også opptatt med å skrive en lærebok for russiske gestaltterapeuter, og jeg har skrevet en teoriartikkel om etikk i gestaltterapi. Den har jeg sendt til British Gestalt Journal, og jeg vil gjerne publisere den på norsk etterpå. Dette hadde jeg ikke våget uten Peter. Han hjalp meg til å åpne meg opp for potensialet mitt, og det var mye mer der enn jeg kunne forestille meg.
Om forfatteren:
Anna Yudin er gestaltterapeut MNGF og veileder med praksis i Oslo. Hun underviser ved Vilnius Gestalt Institut med kurset «Gestalt Therapy: online approach».
GESTALT har tidligere publisert et intervju med Peter Philippson om det relasjonelle selvet.