Gestaltterapeuter MNGF — hvem er vi?

På Norsk gestaltterapeutforenings 20-års jubileum i 2009 ble jeg bedt om å belyse spørsmålene rundt hvordan vi som faggruppe kan arbeide for offentlig autorisasjon og refusjon for gestaltterapi i Norge. Jeg ser at vi som medlemsorganisasjon 10 år etter ikke har gitt oss selv et klart mandat i forhold til disse spørsmålene. Etter tre dialogmøter i 2018 og 2019 om Norsk gestaltterapeutforenings samfunnsoppdrag, utkrystalliserte det seg konsensus om en styrket innsats på tre områder for at vår profesjon ytterligere kan formaliseres og defineres: 

1. Enhetlig dokumentasjon
2. Gjenkjennelig profesjonsutøvelse
3. Et styrket utdanningsforløp. 

Jeg ønsker som mitt innspill i denne dialogen å si noe om hvert av disse punktene og hvordan jeg mener de berører oss i dag: 

1. ENHETLIG DOKUMENTASJON
Praktiserende gestaltterapeuter MNGF er i dag allerede en viktig del av det norske helsetilbudet. Vi arbeider med mennesker som trenger psykoterapeutisk støtte for å kunne stå i eller vende tilbake til sitt arbeid, håndtere familieansvar og livsutfordringer. Vi arbeider særlig med dem som faller utenfor retten til helsehjelp og som ikke fanges opp av spesialisthelsetjenesten, eller som trenger et supplerende privat tilbud. Vi samarbeider med ulike offentlige instanser som NAV, DPS, fastleger, skole og barnevern.

En sårbarhet vi deler som praktiserende gestaltterapeuter MNGF i dag, er at vi sorterer under en tjeneste hvis arbeid og resultater hverken blir registrert, dokumentert eller evaluert innen formelle rammer – det være seg offentlig eller privat. 

Når vi som faggruppe heller ikke selv systematisk og enhetlig registrerer vårt arbeid, bygges det ingen dokumentasjon som viser om det vi gjør har en positiv effekt på dem vi mener å hjelpe. Det dokumenteres heller ikke om den samhandlingen vi allerede praktiserer med andre helsetjenester har en positiv effekt for deler av det psykiske helsetilbudet. 

Uten dokumentasjon utelukker vi også muligheten til å etterprøve og kvalitetssikre at tjenestene vi som faggruppe gir holder mål. Manglende enhetlig registrering av vårt arbeid bidrar til at vi forblir sårbare, samtidig som vi risikerer å bli usynlige og irrelevante i helsetilbudet.

Jeg skiller her mellom den gryende og viktige forskningen som er påbegynt ved NGI (Norsk Gestaltinstitutt Høyskole) og andre deler av vårt internasjonale fagmiljø, og det som ville være en enhetlig innsamling av aktivitetstall (se faktaboks), klient- og sam- handlingsdokumentasjon fra praktiserende gestaltterapeuter MNGF. Denne sistnevnte dokumentasjonen ville sette oss og andre faggrupper i stand til å drive fram statistikk, tall og forskning på vårt faglige bidrag ut fra et psykisk helse-, folkehelse- og sam- funnsøkonomisk perspektiv. 

Et krav om felles journalprogram, som for eksempel Psykbase, ville være en start på innhenting av denne type enhetlig informasjon og data. 

2. GJENKJENNELIGHET I PROFESJONSUTØVELSEN
Medlemmer av Norsk gestaltterapeutforening (NGF) praktiserer i dag ulikt. Relativt få, sett ut fra medlemstall, jobber som fulltids gestaltterapeuter med intensjonen om å gi psykoterapeutisk støtte. Flere jobber som lærere, ledere eller fagutøvere innen helse, administrasjon, undervisning, organisasjonsarbeid på dagtid, og har klienter på deltid eller noen kvelder i uka. Noen utøver elementer fra gestaltterapi-teorien i andre yrker, og andre sier de jobber på ulike måter med ‘Gestalt’. 

Erkjennelsen av hvem vi er og behovet for å differensiere er vesentlig for å fremme vekst framfor stagnerende konfluens. En start for oss som faggruppe kunne være et tydeligere skille mellom det å arbeide med ulike deler av gestaltterapi-teorien som metode, pedagogisk verktøy, i endringsarbeid og ledelse innen ulike profesjoner – og det å arbeide som klinisk gestaltterapeut MNGF der bestillingen og intensjonen er å gi psykoterapeutisk støtte. Et utydelig skille mellom disse svært ulike oppgavene mener jeg gjør oss sårbare overfor lovpålagte krav om å unngå misvisende informasjon og forventninger overfor våre brukere, og representerer utfordringer i forhold til allerede vedtatte faglig etiske retningslinjer. 

Gestaltpraktiserende i organisasjoner (GPO) støtter opp om noe av behovet for differensiering, samtidig som skillet mellom de ulike tjenestene ikke alltid er tydelig nok. Gestaltterapeuter MNGF er tjent med å fremstå og arbeide som utøvere av en og samme profesjon, ikke ulike profesjoner med sammenfallende interesser. Mangfoldet kan jeg sette pris på, men som gjenkjennelig profesjon innen tilbud om psykoterapeutisk støtte, blir mangfoldet under benevnelsen ‘Gestalt’ med på å gjøre profesjonen gestaltterapeut MNGF utydelig. Jeg går ut fra at GPO-medlemmene har et lignende behov for å fremstå faglig tydelig overfor sine brukere. 

Et forslag kan for eksempel være å samle oss rundt tittelen ‘klinisk gestaltterapeut, MNGF’ for de som arbeider med intensjonen om å gi psykoterapeutisk støtte, og at all annen bruk av gestaltterapi-teori sorterer under annen titulering for å unngå misvisende informasjon og mulig brudd på etiske retningslinjer. 

3. ET STYRKET UTDANNINGSFORLØP
Om NGF ønsker å arbeide for å oppnå en mer formalisert rolle som kliniske gestaltterapeuter MNGF, trenger vi en tettere dialog med NGI (Norsk Gestaltinstitutt Høyskole) og andre utdanningsorganisasjoner om hvilke formelle krav vi som fagorganisasjon ønsker å stille våre medlemmer for å kunne kalle seg klinisk gestaltterapeut MNGF.

Arbeidet NGI har gjort så langt innen vårt fagfelt i Norge er uten sidestykke og er en uvurderlig og solid ramme, også for ytterligere formalisering. Samtidig er det NGF som fagorganisasjon selv som må vurdere om grunnutdanningen fra NGI eller andre EAGT-godkjente institutter i dag gjør oss faglig rustet til å kalle oss klinisk gestaltterapeut MNGF. 

Kanskje vi i NGF i for stor grad selger inn grunnstudiet og profesjonstittelen gestaltterapeut MNGF som tittel og gestaltterapi som et fag vi kan regne med å mestre etter 120 studiepoeng? Sannheten for de aller fleste av oss er at dette alene ikke nødvendigvis gir nok kunnskap og erfaring til å drive en bærekraftig praksis på en trygg og faglig forsvarlig måte. 

Om vi sammenligner oss med andre faggrupper, som for eksempel psykiatrisk sykepleie, er kravet for grunnutdanningen 240 studiepoeng som i tillegg inkluderer en helsefaglig Bachelor. Profesjonsstudiet i psykologi krever 360 studiepoeng og inkluderer også en Bachelor i psykologi i bunn. 

Allerede i dag kan NGF velge å stille høyere krav til vår egen profesjonstittel. For eksempel ved at NGF først godkjenner tittelen klinisk gestaltterapeut MNGF etter endt etterutdanning eller veiledningsutdanning godkjent av NGF eller EAGT. 

Som for andre gryende profesjoner kan ikke vi som fagorganisasjon legge ansvaret for vår ambisjon om et profesjonsstudium hos utdanningsinstitusjonene selv. Det vil være opp til NGFs medlemmer om vi ønsker å øke kvalitetskravene for tittelen klinisk gestaltterapeut MNGF. Det vil også være opp til NGF å jobbe fram dialog, samarbeidsavtaler og retningslinjer i samarbeid med relevante høyskoler som ville være interessert. Integrativterapeutenes forening (NFIT) har forøvrig klart noe lignende med Universitetet i Sørøst-Norge og tilbyr etter grunnutdanningen en videreutdanning på 60 studiepoeng for å bli godkjent som klinisk integrativ terapeut. 

ALTERNATIVREGISTERET
I vårt fagmiljø snakkes det jevnlig om behovet for å få flere klienter, markedsføre oss, komme i media, bli synlige. Jeg tror det som bidrar til flere klienter og positiv, relevant synlighet er at vi som profesjon hviler på tilstrekkelig fagkunnskap. For gestaltterapeuter MNGF er dette en viktig erkjennelse når vi vet at vår felles grunnkunnskap i dag hviler på 120 studiepoeng. Som faggruppe er vi ikke sterkere enn vårt svakeste ledd, og er heller ikke sterkere enn de krav vi selv stiller til egen profesjonsutøvelse. 

Dette henger tett sammen med de siste politiske utspill vedrørende avskaffelse av alternativregisteret. Det er kun et spørsmål om tid før krav til utdanning, forskning og dokumentasjon blir strengere for å praktisere under loven om alternativ behandling, om loven overhodet opprettholdes. I en rekke europeiske land, inkludert Sverige, har lovverket endret seg slik at psykoterapi kun kan praktiseres av autorisert helsepersonell. Dette kan komme til å skje også her i Norge i en presset politisk dragkamp om regjeringsmakt slik vi var vitne til vinteren 2018. 

Et aktuelt spørsmål for oss er om vi som fagorganisasjon ønsker å jobbe for å supplere vår grunnutdanning med de helse- og sykdomsfag som kreves for å praktisere utenfor alternativregisteret, eller arbeide for nåværende eller andre rammer som vi mener sikrer oss bedre ut fra vår modalitet og profesjonen vi ønsker å bygge. Uansett hva vi velger, trenger vi å ha et bevisst forhold til hvordan vi velger å definere oss videre – faglig og som profesjon. 

Jeg håper vi sammen fortsetter å arbeide for en stadig tydeligere definisjon og retning for gestaltterapeuter MNGF i Norge. Og til slutt en dyptfølt takk til nåværende NGF-styre og utvalg for den avgjørende jobben dere gjør for å opprettholde de gode strukturer og rammer vi allerede har. Rammer vi er helt avhengige av å opprettholde på veien videre. Jeg ser fram til det jeg håper blir en dialog framover, og oppfordrer alle medlemmer av NGF til å bli med, så vi kan lære mer om hverandre og se hvordan vi sammen kan utvikle oss som faggruppe og profesjon. 

Om artikkelen: Artikkelen ble først trykket i GESTALT nr 2/2019.