Av: Per Terje Naalsund
Norsk Gestaltterapeut Forening (NGF) vil i løpet av høsten lansere gestaltmagasinet.no som nå erstatter magasinet GESTALT. I tillegg har foreningen ambisjoner om å begynne å utgi en årbok for foreningen.
Hva kommer gestaltmagasinet.no til å inneholde?
NGF ønsker et magasin som oppdaterer, informerer og øker opplevelsen av tilhørighet blant medlemmene. Magasinet skal også utvikle fagmiljøet blant våre medlemmer.
Det nye magasinet skal hvile på tre hovedsøyler:
- Gestaltterapi som faglig teori og metode
- Profesjonell yrkesutøvelse
- Gestaltterapi i samfunnsdebatten (kulturelt og politisk)
Den nye redaksjonen
Redaktør for det nye magasinet er Per Terje Naalsund som tok terapiutdannelsen ved NGI 2015-2019 og som ved siden av egen praksis som terapeut, også jobber som sosiallærer ved en barneskole. Han er utdannet litteraturviter, har gjennomført fagforfatterstudiet og har jobbet som redaktør for mediepedagogenes medlemstidsskrift tidligere. Med seg i redaksjonen har han Ann Kunish, som er heltidsgestaltterapeut og -gestaltcoach og Trond Grem Wold, som nå begynner på fjerdeåret ved NGI og arbeider som seniorrådgiver innen informasjons- og dataforvaltning hos Statsnett. Redaksjonen kan inneholde ytterligere to til, så hvis noen ønsker å bidra, er det bare å ta kontakt.
Kontinuitet og brudd
Det nye magasinet på nett bør helst både oppfattes som en kontinuitet og et brudd med magasinet slik det var. Mange har forventninger om mer av det samme, men som redaktør er det en vanskelig oppgave å fylle et format som var inspirerende for dem som startet med det, men som nå fort kan bli en tvangstrøye. Særlig det å bygge opp hvert nummer rundt et tema er vanskelig. Ved å gå over til publisering på nett blir vi mer fleksible og kan forfølge flere temaer samtidig. Kanskje kan vi også få til mer diskusjoner og dialoger, for nå er vi ikke lenger avhengig av å vente til neste nummer med å trykke motinnlegg.
I denne prosessen med å se på hva et magasin på nett kan føre til, så har det vært viktig å snakke med dem som stod bak magasinet GESTALT. Ikke minst har det vært viktig å forstå hva som var drivkreftene bak oppstarten av det. Særlig samtalene med tidligere redaktør Erik Tresse var oppklarende.
— Jeg så for meg et magasin om psykoterapi, som ble lest av psykologer, psykiatere og psykoterapeuter og som handlet om det mellommenneskelige, relasjonelle møtet — fra en tydelig gestaltterapeutisk avsender
ERIK TRESSE
Visjonen bak GESTALT
For Erik Tresse var drivkraften å gjøre noe med at gestaltterapi ofte blir marginalisert.
— Når man nevner gestaltterapi, så må man alltid forklare mer om hva det er. Og ofte så møter man enten mangel på kunnskap eller nedlatenhet, innbilt eller ikke. Vi trengte både å finne nye måter å samtale med andre psykoterapiretninger på slik at vi kunne skape bedre forståelse og vi trengte å finne nye måter å snakke med hverandre på, slik at vi ikke følte oss mindreverdige og dermed kanskje innbilte oss at andre var nedlatende.
— Et av problemene med gestaltterapien er at begrepene vi bruker alltid trenger en forklaring. Derfor prøvde jeg å lage et magasin som kunne plassere gestaltterapien i landskapet for psykoterapi i Norge. Ved å snakke med representanter fra de andre psykoterapiretningene ble det tydeligere både hva som var felles for oss og hva som var forskjellig. Ikke minst var det viktig å ta opp sentrale temaer som ga mening for dem som søkte terapi, slik som angst, traumer, tilknytning og følelser. Magasinet vårt skulle bidra til at gestaltterapeuter utviklet måter å snakke om dette på. Slik ville vi også kunne gi klienter og psykologer et inntrykk av hvem vi var, uten at vi alltid måtte markere at vi var forskjellig fra andre psykoterapiretninger.
— Jeg så for meg et magasin om psykoterapi, som ble lest av psykologer, psykiatere og psykoterapeuter og som handlet om det mellommenneskelige, relasjonelle møtet — fra en tydelig gestaltterapeutisk avsender, oppsummerte han.
Profesjonalitet og faglighet — klokskap og redsel
I samtalene som jeg har hatt om magasinet det siste halvåret, så har ord som profesjonalitet og faglighet ofte kommet opp.
Som ny redaktør merker jeg at det er en slags anspenthet i forventningene til bladet. Det er som om det står noe alvorlig på spill, som er knyttet opp til gestaltterapiens omdømme og status og som Gestaltmagasinet har blitt gitt i oppgave å forvalte. Jeg vet ikke om det kommer av at det skrives så lite om gestaltterapi andre steder at det lille som skrives om oss i våre egne to publikasjoner (Gestalttidskriftet og Gestaltmagasinet) ikke kan unngå å bli lest med argusøyne?
Dette påvirker selvsagt det å skrive for magasinet. Det er lett å bli redd for hva andre mener og om det en selv har ment er riktig — ikke bare faglig riktig, men også fagpolitisk riktig.
Å gjenlese gamle utgaver av utgivelsene til NGF — ikke bare GESTALT (2013-2019), men også Gestaltterapeuten (2004-2011), er fortsatt faglig inspirerende og profesjonelt engasjerende. Artiklene har holdt høy kvalitet og det har gjennomgående vært en vilje til å utforske gestaltterapeutiske posisjoner i det medisinske og psykoterapeutiske feltet. Slik jeg ser det, har det å bli klokere på oss selv, vært det dominerende behovet i situasjonen. Jeg velger å se på redselen som jeg refererte til over, som en motpol til denne klokskapen: i arbeidet med å utarbeide riktige holdninger, har idealer formet seg, og når idealer får et for fast grep om selvframstillingen, blir det vanskelig å fortelle om virkeligheten med et åpent sinn. Som relativ fersk gestaltterapeut kan jeg nå mye om idealene til en gestaltterapeut, men altfor lite om virkeligheten som møter oss som terapeuter.
Mangfold
Jeg tror derfor at den viktigste oppgaven til den nye redaksjonen er å bidra til mer trygghet og selvtillit blant de som praktiserer faget på forskjellig vis. Det skal være lov å ha forskjellige meninger og ha gjort forskjellige yrkesvalg etter utdannelsen fra Norsk Gestaltinstitutt Høyskole. Et av målene mine er at vi skal fortelle om mangfoldet av gestaltterapeuter og -coacher i stedet for om idealene for profesjonen vår. Det betyr ikke at profesjonalitet og faglighet ikke blir viktig — vi må klare å formidle at «gestaltterapifaglig» profesjonalitet kan utøves i mange former og i ulike fag.
Utvikle formidlere
Gestaltmagasinet har dessuten som viktig funksjon å bidra til å utvikle selvtilliten til de som har lyst til å skrive om gestaltterapi. Gestaltterapi er et praktisk yrke, og veien kan bli lang når vi skal formulere det vi gjør med ord. Faget trenger gode formidlere som kan gjøre gestaltterapi kjent i andre tidsskrifter, i dagsaviser og i bøker, i form av foredrag og podcaster og i radioprogrammer, på tv så vel som på youtube. Vi trenger derfor Gestaltmagasinet ikke bare som en formidlingskanal av faglige ståsteder, men vel så mye som en treningsarena for å utvikle evnen til formidling.
Fra ildsjeler til fellesskap
Jeg har et viktig motto med meg i den nye jobben, og som veilederen min hadde fått i råd av Ruella Frank, som igjen skal ha fått det av Laura Perls, nemlig at «jeg ikke skal arbeide hardere enn klienten». Ildsjelene bak magasinet GESTALT har bygget en soild grunn for oss å stå på, nå er det vi gestaltterapeuter og gestaltcoacher i fellesskap som må bidra til at magasinet på nett blir en trygg nok arena — slik at denne endringen fører oss i retning av videre vekst og utvikling.
Vi har som mål å skape formater som inviterer til deltakelse, og så håper vi at alle vil bidra i samtalen om faget vårt.
Redaksjonen har som mål å skape formater som inviterer til å deltakelse, og så vi håper at alle vil bidra i samtalen om faget vårt.