Frakoblet, tilkoblet

Av: Marte Malme

Jeg er overveldet. 

Over 800 deltakere fra flere deler av verden. Noen av de dyktigste fagfolkene på feltet. Jeg er klar for å høre deres synspunkter om arbeid med gestaltterapi under pandemien — «Dialogues on Psychotherapy at the Time of Coronavirus». Men det er mye å ta inn gjennom skjermen. 

Selv har jeg endret meg fra å være tilbakeholden til å bli komfortabel med å ta i mot klienter online, og jeg har blitt “dus” med videoveiledning. Dørene på klinikkene er åpnet og jeg kan igjen treffe klienter som ønsker det i terapirommet. På to meters avstand. Det er godt å se dem ansikt til ansikt, men mye er annerledes. I dag har jeg en forventning om å være en del av et større faglig fellesskap.

– Befriende å ikke bli sett, tenker jeg. Jeg kan være så godt som anonym. Må ikke holde tilbake, ta meg sammen, småprate med folk jeg ikke kjenner så godt. Være høflig… Jeg sitter i stua usminket og med hjemmeklær. Jeg kan både gjespe høyt og si hva jeg vil uten å tenke på at det forstyrrer de andre deltakerne. Barna har hjemmeskole og mannen hjemmekontor. 

Jeg hører Margherita Spagnuolo Lobb dele velformulerte beskrivelser av situasjonen: grunnen som har blitt utrygg, vårt genuine behov for å være sammen med og den sosiale avstanden som er innført.

Jeg tenker på et annet webinar der jeg ble minnet på hvor misledende begrepet “sosial avstand” er for oss, når det egentlig er “fysisk avstand” som skal til for å begrense smitten av koronaviruset. Mange har unødvendig blitt ekstra ensomme i denne perioden.  

Oppmerksomheten min trekkes mot oversetteren. Kan funksjonen skrus av? Finnes det et annet rom for oss som ikke trenger oversettelse til italiensk? Jeg sender en beskjed om dette via chatten, og får svar fra teknisk assistanse om at oversettelsen vil pågå gjennom hele webinaret. Det sto visst i informasjonen. Jeg burde vel ha forberedt meg bedre. 

Jeg noterer i en blanding av engelsk og norsk. Men straks foredragsholderne tar pause, stepper oversetteren inn. Jeg blir opptatt av å huske, men også hvor annerledes tonefallet er, og jeg blir minnet på at jeg ikke kan så mange italienske ord som jeg tror. Jeg tenker på vårens Italiatur som er utsatt på grunn av pandemien. Min venninne som bor der, landsbyen, gelato, aperitivo, lese bok, dyppe føttene i innsjøen…. 

Jeg hører Lobb si at situasjonen innebærer tap av en narsissistisk isolert kraft, at vi må innrømme at vi ikke kan redde oss selv alene. Jeg ser meg selv utenfra et øyeblikk, og blir klar over hvilken privilegert situasjon jeg er i sammenliknet med de mange.

Min familie er trygg, jeg er trygg, få er smittet der jeg bor og jeg kan bevege meg nokså fritt. Jeg kan kun forestille meg hvordan jeg ville reagere om det var meg som måtte la datteren min bo hos venner i Milano da grensene stengte ned, mens jeg selv var på den andre siden og sirenene ulte i bakgrunnen. 

Jeg hører Pietro A. Cavaleri si at det kollektive traumet er undervurdert. Han påpeker hvor ulikt vi reagerer på motstridende informasjon, lockdown, det å ikke kunne påvirke, økonomiske tap, politikk og ikke minst på selve viruset. “Frykt hjelper hvis det er et signal om å angripe eller flykte, men her kunne jeg bare flykte inn i huset eller i meg selv”, sier han. Først da han kuttet informasjonsstrømmen om pandemien, fikk han det bedre. 

Samtidig melder mange at det trygge stedet, altså hjemme, også har blitt et sted de føler seg fanget. Cavalieri trekker linjer til Perls traumatiske opplevelser fra både første og andre verdenskrig, og minner meg på at dette var bakteppet for utviklingen av gestaltterapi. Han understreker hvor viktig det er med selvstøtte som en ressurs for terapeuten. 

Utenfor huset vårt ser jeg sønnen min studere et syrintre, som han har fått i oppgave å følge og å lage en bok om på hjemmeskolen gjennom perioden. Jeg har bestemt meg for å ikke involvere meg i dag. Likevel er det som om jeg kjenner lukten av syrintreet gjennom vinduet. Jeg tar en slurk av teen min. 

Uroen i beina og armene. Behovet for å ikke være alene blir tydeligere i meg, når jeg merker at jeg strekker hånden min mot mobilen: 

 “Hei Ann, er du på webinar med Istituto di Gestalt?”. Kollega Ann svarer: “Jepp”. Jeg sender en emoji av en hånd som jeg tenker betyr ”supert”. 

Ann spør: “Du?”. Jeg svarer: “Ja”. Vi utveksler meldinger om seminaret, og jeg kjenner meg glad for at noen vet at jeg er der.

Jeg blir ivrig, vil ha mer.  “Kim, er du der?”, “Hva tenker du om dette?”, jeg taster raskt på mobilen med en finger.

Timene går, og det ene velformulerte manuskriptet etter det andre strømmer mot meg. Ruella Frank, Miriam Taylor, Guiseppe Sampagnaro, Stephen Zahm, Eva Gold, Dan Bloom, Bernd Bocian, Antonio Narsizi…Jeg beundrer, lytter og tenker. Carmen V. Bandin ber om ett minutts stillhet for alle ofrene. Jeg blir alvorlig. 

Det kjennes som om dette med pandemien er større enn jeg kan begripe. Terapeuter jeg ser opp til deler at de ikke helt vet hvordan de skal håndtere situasjonen og sin egen sårbarhet i møte med klientene. Traumet når oss alle. De sier at vi er ved et veiskille. Normene for psykoterapien slik vi kjenner den er ved et skifte, og det vi har lært til nå må endres. 

Jeg veksler mellom å prøve å forstå, kjenne etter i meg selv, huske, resonnere og notere. 

Uroen i fingrene og en kribling i magen gjør at jeg plutselig klikker på “raise hand”- tegnet bare for å se om det skjer noe. Det skjer ingenting. Begrenser min deltakelse seg til å rekke opp hånden, chatte med teknisk assistanse og sende inn spørsmål, undrer jeg? Jeg vet vel svaret allerede, men jeg kjenner likevel savnet etter ekte menneskekontakt. 

Lynne Jacobs gjør det tydeligere for meg: 

 “Jeg ser dere ikke. Har ingen ide om hvem dere er. Vi er ikke det samme stedet. Opplevelsen av deres kropper gir mening for dere. Deres respons kan ikke guide meg. Snakker jeg med dere eller til dere?“ 

Hennes lek med begrepene “her og nå”, får meg til å våkne ordentlig opp. Jeg kjenner bevegelsene på innsiden av kroppen, luften rundt meg mot huden min, og finner tilbake pusten. For hva er her når hun er der og jeg er her, og vi ser hverandre på hver vår skjerm? Vi kan høre hennes stemme, men vi er bokstavelig talt ikke i den samme tiden, sier hun. Og jeg tenker på det hun sier. Tidssonene. Erfaringen er “time out of time”, sier hun. “It calls to my imagination to speak to you. It takes a lot of energy”. Jeg trekker pusten og svarer spontant “Ah, enig” ut i luften. 

“Sa du noe?” roper mannen min fra kjøkkenet. 

Jacobs endrer tittelen på foredraget fra “hope, drain, dignity” til “here, now, not next”. Fremtiden er så usikker som det, opplever hun. Da hun spør hvordan vi kan finne her og nå uten et “next” skjer det noe i meg. Hun vil så gjerne vil ha vår respons, sier hun, men hun vet ikke hvordan. Foran skjermen hjemme i stua kjenner jeg alvoret, men også en kribling i magen. Kjenner jeg meg som en del av fellesskapet likevel, tro? 

Marte Malme er gestaltterapeut MNGF med egen praksis i Kongensgate 16.