Av: Gro Skottun
Det var både inspirerende og forvirrende å lese Henning Herrestads artikkel “Endring og gestaltterapi” i Gestaltmagasinet (2018). Artikkelen var en av flere i magasinet som omhandlet temaet endring. Jeg ble glad for at Herrestad hadde lest Åshild Krügers og min bok “Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis” (2017) grundig, og hadde tatt seg tid til å skrive en artikkel basert på deler av boken. Noe av det vi hadde håpet på da vi skrev en lærebok om gestaltterapi, var at den skulle vekke debatt. Det er derfor gledelig at Herrestad kommenterer vår forståelse av endringsteorien og har flere kritiske betraktninger om nettopp dette.
Allerede ved første gangs gjennomlesning ble jeg forvirret over flere av Herrestads påstander og forståelse av Beissers teori om endring. Nå, etter mange gangers lesning og påfølgende diskusjoner med Åshild Krüger, Daan van Baalen og andre kollegaer, er jeg fortsatt usikker på om jeg forstår Herrestad rett og hvor vi er enige og uenige. I dette innlegget vil jeg utdype og klargjøre min forståelse av Beissers endringsteori med henvisninger til Herrestads artikkel.
Forvirring
Forvirring er et bra utgangspunkt for endring. Hele gestaltteorien bygger nettopp på at det å ikke forstå og å være forvirret, er første skritt til at noe nytt kan oppstå. Sagt på en mer teoretisk måte: et felt eller en situasjon som ikke er organisert i figur-grunn (forvirring, forkontakt) vil hele tiden søke etter organisering i en figur-grunn-dannelse som gir mening. I min forvirring forsøkte jeg å forstå Herrestads artikkel, hva han mente og ikke mente og hva som ville være gode svar på det jeg trodde han mente. På et tidspunkt gikk det opp for meg at jeg hadde gått meg bort i forsøket på å forstå. Jeg hadde billedlig talt blitt fanget i noe jeg følte som et problem som måtte løses. Samtidig oppdaget jeg at jeg hadde et ønske om å overbevise Herrestad om at mitt syn var rett. Som forfatter og lærer ved NGI vet jeg best. Jeg innrømmet også for meg selv at jeg følte meg kritisert og hadde behov for å forsvare meg.
Det var ubehagelig å bli klar over disse holdningene hos meg selv. Samtidig ga denne innsikten meg en a-ha-opplevelse der jeg kjente meg lettet og kunne se den samme artikkelen på en ny måte. Da kunne jeg plutselig tenke at vi kanskje bare har forskjellige måter å forstå teori på, vi er kanskje bare uenige. Da må jeg ikke overbevise ham, bare tydeliggjøre det jeg selv tror på uten at han må bli enig. Det ga meg en stor følelse av frihet og motstanden jeg hadde mot å skrive et svarinnlegg ble straks mindre. Dette er nemlig et svar jeg har ønsket å skrive, men har utsatt et års tid.
Paradoksal endring?
Denne innledningen om meg selv og min egen skriveprosess er et klassisk eksempel på det som Beisser kaller en paradoksal endring. Og det var nettopp denne teorien Herrestad tok utgangspunkt i der hans første påstand er at det ikke er noe mystisk eller paradoksalt i Beissers teori om endring. Han hevdet at teorien er mer troverdig når vi forstår substansen i det som egentlig er Beissers forklaring på hvordan endring kan skje i terapi. Og her er jeg helt enig med Herrestad. Det er ikke teorien som er paradoksal, men min opplevelse av den overraskende endringen som skjedde da jeg fikk a-ha-opplevelsene jeg har beskrevet innledningsvis.
Det er Beisser selv som har kalt endringsteorien han beskriver
for paradoksal. Det kan være at det vil være på sin plass at vi som gestaltterapeuter og teoretikere følger Herrestads forslag og kaller den Beissers teori om endring. Herrestad sin gjennomgang av forskjellige modeller for endring er ellers lett å si seg enig med, og jeg klarer ikke helt å følge hvor vi er uenige. Jeg leser hans beskrivelse stort sett som en annen måte å formulere de samme teoriene på som Åshild og jeg beskriver i vår bok.
Endringens ulike faser
I kapittelet om endringsmodeller (kapittel 21) viser vi hvordan endring kan skje på forskjellige måter i de forskjellige fasene i prosessen. Der legger vi stor vekt på at mange klienter vil være fornøyd med endringen som skjer i de første fasene, og avslutter terapien. Da kan de ha fått økt oppmerksomhet ved for eksempel å utforske indre polariteter, utfordringer de har i sine omgivelser eller forestillinger de har om seg selv eller andre. I overgangene mellom alle fasene er det en form for spontan innsikt eller erkjennelse som leder til en endring. I mange av disse prosessene er det harde indre kamper der klienten føler seg rådløs og forvirret og nok kan ha en følelse av å være i en impasse (blindvei, red. anm.). De siste fasene i endringsmodellen beskriver prosesser som minner mer om det Fritz Perls opprinnelig kalte impasse-arbeide. I NGI sin undervisning og også i vår bok bru- ker vi sjelden begrepet impasse. Vi har mer oppmerksomhet på når og hvordan vi holder og støtter klienter i vanskelige og utfordrende prosesser og den innsikten og eventuelle endring det medfører.
Årsak og virking – to paradigmer
Herrestad har et avsnitt i sin artikkel han kaller Om å tenke årsak
og virkning (s48) der han diskuterer og kritiserer vår forståelse av gestaltterapiens paradigme.
«… Alle årsaksforklaringer er forenklinger av ufattelige kompliserte sammen- henger, og man prøver å klarlegge noen av sammenhengene vi er i stand til å påvirke, for å få virkninger vi ønsker. Innen psykologi, samfunnsvitenskap og til dels biologi har man ikke klart å finne lovmessigheter av typen «hver gang X skjer så skjer Y», men kun av typen «hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er ren tilfeldighet» (s49).
I dette sitatet fra Herrestad tenker jeg at han beskriver to paradigmer. Det første paradigmet er det medisinske og kan uttrykkes som en kausal årsaksforklaring slik Herrestad beskriver: «hver gang X skjer så skjer Y». Det andre paradigmet, som vi gestalttaltterapeuter og blant annet psykologene tilhører, er en annen årsaksforklaring som Herrestad beskriver slik: «hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er ren tilfeldighet».
Det betyr at også gestaltterapeuter er opptatt av bakenforliggende årsaker til klienters utfordringer og har hypoteser eller ideer om hvordan de kan hjelpe sine klienter. Dette kommer blant annet tydelig til uttrykk i vår beskrivelse av hvordan terapeuter kan bruke Lewins aksjonsforskningsmodell (s162- 166) i sitt terapeutiske arbeide. Lewin bygger sin modell på gestaltpsykologien. I denne modellen er forutsetningen at terapeuten har en figur i form av en hypotese eller idé om hva hun kan si eller gjøre sammen med klienten som hun prøver ut og evaluerer etterpå i forhold til sin hypotese. Herrestad har et eksempel (s 49) hentet fra vår bok der terapeuten nettopp arbeider ut fra aksjonsfors- kningsmodellen. Hun har en hypotese om at klienten Bjørn kan få økt varhet på kroppens fornemmelser ved å gjøre forskjellige eksperimenter. Terapeuten tenker dette kan være nyttig for Bjørns endringsprosess. Etter vår oppfatning er denne tilnærmingen undersøkende og tilhører et annet paradigme enn det medisinske.
Hadde terapeuten her arbeidet ut fra en kausal medisinsk modell hadde hun spurt seg selv: hva feiler det Bjørn og hvordan skal jeg behandle ham? Hun hadde prøvd å forstå og diagnostisere sykdommen og vært opptatt av hvorfor han er syk. Som gestaltterapeut tenker vi at faren ved kausal-tenkningen er at vi må finne en eller flere årsaker til problemene for å kunne løse dem.
Hvorvidt en vanlig psykolog mener han arbeider innenfor det medisinske paradigmet og vil se våre påstander som krenkende, slik Herrestad er redd for (s49), er vel avhengig av den enkelte psykologs ståsted. Jeg kan imidlertid heller ikke tro at psykologer ensidig bekjenner seg til en kausal måte å tenke på. Det ville medføre at de stiller en diagnose og har behandlingsforløpet klart for å gjøre klienten frisk. Nylig utgav psykiater Trond Aarre boken «En mindre medisinsk psykiatri» (2018) der han beskriver sin egen manglende tro på bruk av diagnoser innen psykisk helse. Han henviser til andre teoretikere som støtter og begrunner hans syn, noe som nettopp viser mange psykiatere og psykologers manglende tro på diagnoser og deres behov for kunnskap om gode behandlingsmetoder.
Hvor ligger uenigheten?
Når jeg leser Herrestads konklusjon blir jeg på nytt undrende til om hvor vi er uenige. Selvsagt må vi gestaltterapeuter tro at vi er med på å skape endringsprosesser, og vi har en svært god teori om hvordan endring kan skje. Jeg er overrasket over at det ikke har kommet klart fram i boken og at ordet paradoksal er det som skaper røykteppet i denne forklaringen. Det er også uklart
om vi har forskjellig forståelse av begrepene kausaltenking og medisinsk pardigme og at vår forståelse av årsak-virkning-begrepet avviker fra Herrestad sin forståelse.
Uansett har det vært nyttig og utfordrende å reflektere på nytt over teori og begreper som er presentert i Åshilds og min bok. Jeg tar også til etterretning Herrestads kommentarer om å få endringsteorien enda mer helhetlig og tydeliggjøre sammenhengen mellom de forskjellige teoriene og endringsteorien. Forhåpentligvis har dette innlegget vært avklarende for Herrestad. Jeg fortsetter gjerne dialogen.
Kilder:
Herrestad, H. (2018) Endring og gestaltterapi. I: Gestaltmagasinet.
Skottun G., Krüger Å. (2017). Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis. Oslo: Gyldendal Akademiske.
Aarre, T (2018) En mindre medisinsk psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget
Denne artikkelen ble første gang publisert i GESTALT nr 1/2019 som et tilsvar til Henning Herrestads artikkel «Endring og gestaltterapi».
Om artikkelforfatteren: Gro Skottun er en av grunnleggerne og eierne av NGI Høyskole. Hun er utdannet sosionom og gestaltterapeut og har en MSc i gestalt-psykoterapi fra England. Hun har lang arbeidserfaring fra psykiatrien og er i dag ansatt som prorektor og førstelektor ved NGI Høyskole. Skottun har vært ansvarlig for høyskolens akkreditering av terapi- og coachstudiet og har vært med å starte Norsk Gestalttidsskrift, der hun i dag er redaktør. Hun har publisert flere artikler om gestaltterapi og læreboken Gestaltterapi. Lærebok i teori og praksis sammen med Åshild Krüger.