Av Henning Herrestad
Hva betyr det at gestaltterapi er fundert på eksistensialisme? I denne artikkelen beskriver jeg noen av de sentrale ideene i Jean-Paul Sartres eksistensialistiske tenkning. Deretter argumenterer jeg for at noen av de samme ideene er sentrale i gestaltterapi, og at det er flere interessante paralleller mellom Sartres ideer og gestaltterapi. Helt sentralt står understrekningen av at mennesket er fritt til å velge hvordan det vil leve, og at også psykoterapeuter må beskytte klientens frihet og ansvar framfor å begrense den.
Kjernen i Sartres eksistensialisme
Eksistensialisme er en merkelapp som favner en rekke filosofer som alle var opptatt av livet betraktet fra et første-persons-perspektiv. De deles gjerne i to grupper: På den ene side de kristne eksistensialistene Søren Kierkegaard, Gabriel Marcel og Karl Jaspers, og på den andre side de ateistiske eksistensialistene Friedrich Nietzsche, Martin Heidegger, Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Jeg tar for meg Jean-Paul Sartres (1905-1980) eksistensialisme fordi den virker mest relevant å sammenligne med gestaltterapi. Jeg refererer særlig til Sartres forelesning ”Eksistensialisme er en humanisme” .
Sartre sier mot slutten av forelesningen at eksistensialisme kun er et forsøk på å trekke de fulle konklusjoner av en konsistent ateistisk posisjon. Hvis det ikke finnes noen Gud som har skapt verden og oss mennesker, så er verden blitt til ved en tilfeldighet. Ingen ting i verden er her fordi noen har ønsket at det skal være her, eller fordi det har en oppgave i en guddommelig plan. Alt bare eksisterer. Mennesket er også blitt til ved en tilfeldighet. Det er ingen plan vi skal oppfylle og derfor ingen mening med at vi finnes. Det finnes ingen guddommelig orden, ingen bud som må følges, ikke noe kall man må følge og ingen straff eller belønning som venter oss. Dette er egentlig ganske vanlige tanker i Norge i dag, men Sartre er mer konsekvent enn de fleste i å tenke igjennom hva dette innebærer. For eksempel angriper han det han kaller for ”en rekke sekulære moralister”. Disse hevder at det at Gud ikke finnes ikke forandrer noen ting, fordi ideene om menneskelige verdier, humanitet og menneskerettigheter har en egen eksistens. For Sartre er dette en illusjon.
En fenomenologisk cogito ergo sum
Filosofen René Descartes (1596-1650) kom til at det eneste han overhodet ikke kunne tvile på var at hans bevissthet finnes, for hvem er det ellers som tviler? Han uttrykte dette med ordene cogito ergo sum – ”jeg tenker, altså er jeg”. Sartre bygger også sin filosofi på en fast grunn han mener man ikke kan tvile på. Den absolutte sannhet, sier Sartre, består av vår umiddelbare opplevelse av oss selv. Han sammenligner dette med Descartes cogito ergo sum. Men Sartres faste grunn er vesentlig forskjellig fra Descartes’, fordi Sartres erfaring er knyttet til Husserls fenomenologiske reduksjon. Sartre unngår dermed konklusjonen til Descartes om at selvet eksisterer isolert og alene som en åndelig substans adskilt fra verden. Jeg vil heretter kalle denne erfaringen Sartres cogito-erfaring, og jeg vil nå beskrive den med Sartres egne ord.
I Sartres romanen Kvalmen fra 1938 er det en illustrasjon av hans cogito-erfaring. Hovedpersonen, Antoine Roquentin, er en lett forkledd versjon av Sartre selv, ifølge idehistorikeren W.T. Jones (Jones 1975, s 333). Roquentin mister troen på alle begrepene han har om verden fordi han innser at der fiksjoner. Dette blir en eksistensiell krise for ham. Han mister troen på ideen om Guds vilje, god moral, verdenshistorien, nasjonen, klassekamp, plikt, samvittighet, solidaritet og verdier. Han mister også begrepene som organiserer sanseinntrykkene, som ”dette er et tre”. Da opplever Roquentin sin virkelighet som en strøm av kaotiske, påtrengende sanseinntrykk. Jones oppsummerer det slik: «Words are simply devices by which we protect ourselves from seeing the world as it is; and though all words are therefore inadequate for describing it as it is, if we have to use any word at all, the best one is ”absurd”.” (1975, s 338). Det siste som går i oppløsning er Roquentins opplevelse av å være et selv. Sartre skriver:
”Når jeg sier ”jeg”, klinger det hult. Jeg klarer ikke lenger fornemme meg selv ordentlig, så glemt er jeg. Det eneste som virkelig er igjen i meg, det er eksis- tens som føler seg eksistere. Jeg gjesper forsiktig, lenge. Ingen. Antoine Roqu- entin eksisterer for Ingen. Det morer meg. Og hva er egentlig det – Antoine Roquentin? Det er abstrakt. Et blekt lite minne om meg flagrer i bevissthe- ten. Antoine Roquentin . . . Og plutselig blekner Jeget, blekner, og det er over, det slukkes. Klar, ubevegelig, øde er bevisstheten plassert mellom murene; den foreviger seg. Ingen bebor den lenger. For bare et øyeblikk siden var der ennå en som sa jeg, som sa min bevissthet. Hvem? Utenfor var det talende gater, med kjente farger og lukter. Nå er det bare anonyme murer, en anonym bevissthet tilbake” (Sartre 1993, s 191).
Denne anonyme bevisstheten forsvinner ikke. Den er Sartres fenomenologiske erfaring av ”cogito ergo sum”, hans cogito-erfaring. Den er en ubestridelig erfaring av at bevisstheten finnes og at bevisstheten er fylt av inntrykk. Det er også en erfaring av at verden bare er. All struktur og all mening er noe vi påtvinger den. Sartre trekker en rekke slutninger av denne erfaringen. Slutningene er grunnleggende for eksistensialismen, og de er svært viktige for oss gestaltterapeuter i dag.
Eksistens kommer før essens
Eksistensialismens første prinsipp er at mennesket bare er hva det gjør ut av seg selv, sier Sartre. Dette kan formuleres som at eksistens kommer før essens. Denne grunntanken mener Sartre at alle eksistensialister har til felles. Hva vil dette si? Jo, når det gjelder redskaper, for eksempel en saks, blir den til ved at noen først har tenkt ut en essens. Det vil si en spesifikk form, et formål og en produksjonsmåte. Så har noen gitt saksen dens eksistens ut ifra dette. Noen har tegnet en saks, beskrevet hvordan den brukes og hvordan den kan lages, og så har noen begynt å produsere sakser – først essens og så eksistens. Slik er det ikke for mennesker, mener Sartre. Det finnes ingen skapende Gud, ingen guddommelig håndverker som har bestemt hvert menneskes essens før det ble skapt. Vi er kastet inn i verden uten noe formål. Vi har ingen essens, vi bare eksisterer. Hvem vi er kommer derfor an på valgene vi tar og handlingene vi gjør, sier Sartre.
En annen måte å si dette på, er at mennesket ikke har en natur som styrer dets handlinger. Det finnes heller ingen verdier eller normer som alle bør følge, så vi er frie til å gjøre alt som er mulig for et menneske å gjøre, mener Sartre. Mange handlinger vi kan velge gir overhodet ikke mening å velge. Jeg kan spise en håndfull jord, men hvorfor vil jeg det? For Sartre er mening også noe mennesker må skape selv, og det skjer gjennom å velge seg prosjekter. Det er i valget mellom prosjekter at de frie, meningsfulle valgene finnes. Prosjekter blir til gjennom at bevisstheten ser for seg hvordan verden kunne vært annerledes. Når man velger et prosjekt, viser man samtidig at det man streber etter har verdi, noe man har engasjement for. I det øyeblikket vi viser engasjement for noe, oppstår verdier og dermed også moral, for jeg opplever det som fremmer mitt prosjekt som godt, og det som hindrer det som dårlig. Vi blir til gjennom våre valg, og vi skaper våre normer og verdier selv ut ifra hvordan vi vil at verden skal være.
Vi har ikke valgt alle våre prosjekter bevisst. Når man tar bevisste beslutninger om hva man vil gjøre, sier Sartre, så er dette vanligvis resultater av tidligere og mer spontane valg. Senere kom Sartre til å kalle dette prerefleksive valg. Helt fra barndommen tar vi prerefleksive valg om hva vi ønsker oss i livet, og disse valgene skaper verdier som igjen former våre følelser og reaksjoner.
Menneskets totale frihet betyr også at mennesket har et totalt ansvar for hva det gjør ut av livet sitt. Vi har ingen ting vi kan skylde på hvis livet ikke blir slik vi ønsker. ”Thus, the first effect of existentialism is that it puts every man in possession of himself as he is, and places the entire responsibility for his existence squarely upon his shoulders” (s 4). Også våre prerefleksive valg er våre egne valg. Ved å bli dem bevisst, kan vi ta ansvar for disse valgene også. Når man erkjenner alvoret av valgfriheten man har, fyller det mennesket med angst. Enhver leder, skriver Sartre, som vet at valgene han tar påvirker livene til mange mennesker vet hva det vil si at valget gir angst.
Mange unngår denne angsten ved ikke å ta fullt ansvar for sine valg, sier Sartre. I stedet kommer de med unnskyldninger for sine handlinger. Et eksempel er at de kan skylde på at de var drevet av sterke følelser, eller at krefter utenfor dem selv gjorde at de ikke kunne handle annerledes. Sartre fordømmer ikke dette som umoralsk. Han bare konstaterer at de bedrar seg selv. Han sier at bare den som er konsistent, den som tar ansvar for sine valg, kan sies å handle i god tro.
Så hvorfor er eksistensialisme humanisme? Jo, fordi den setter mennesket i sentrum, ikke Gud. Mennesket blir ansett som et fritt individ, ikke styrt av noe overordnet. Denne understrekningen av menneskets egen frihet til å velge og ansvaret som følger av det, er det som gir mennesket verdighet, mener Sartre. Mennesket blir et handlende subjekt i sentrum av verden framfor et objekt for Guds vilje. Det gjør mennesket til sin egen lovgiver, framfor å se mennesket som un- derlagt noe annet som begrenser det. Han framhever det bekreftende i at mennesket skaper seg selv framfor det negative i at livet ikke har noen iboende mening eller verdi.
Sartre avviser idéen om at mennesket er noe mer enn det det viser gjennom sine handlinger. La oss si at jeg erklærer at jeg elsker en person så høyt at jeg er villig til å ofre alt jeg eier for ham eller henne. Inntil jeg har vist min kjærlighet ved faktisk å ofre noe for ham eller henne, så er dette bare tomme ord, mener Sartre. Intensjoner og følelser teller ikke. Bare det vi faktisk gjør, teller. Han skriver: ”But in reality and for the existentialist, there is no love apart from the deeds of love; no potentiality of love other than that which is manifested in loving; there is no genius other than that which is manifested in loving: there is no genius other than that which is expressed in works of art» (s. 10).
Sartres etikk
Hvis alle er frie til å gjøre hva som helst, får vi ikke da et samfunn av hensynsløse individualister? Hele Sartres ”Eksistensialisme er en humanisme” er et forsvar mot denne kritikken. Sartre svarer på denne kritikken med å si at straks man innser sin egen frihet og verdien av den, forstår man også at man ikke kan være fri uten at også alle andre har den samme friheten. Sartre har alt forklart at uten friheten til å velge egne prosjekter, kan man ikke ha noe mening eller verdi i eget liv. Jeg skaper mening og verdi gjennom valg av prosjekter. Den første verdien vi da erkjenner, hevder Sartre, er verdien av å ha denne friheten. Friheten er grunnlaget for alle verdier. Når vi innser dette, forstår vi at friheten selv må beskyttes. ”Obviously, freedom as the definition of man does not depend on others, but as soon as there is commitment, I am obliged to will the liberty of others at the same time as my own. I cannot make liberty my aim unless I make the liberty of others equally my aim” (s 16). I dette legger Sarte grunnlaget for en etikk som setter beskyttelsen av alle menneskers frihet til å velge selv, i sentrum.
Hvis jeg egentlig bare er en bevissthet i en tom verden, er jeg da isolert fra alle andre? Sartre ble kritisert for at hans filosofiske utgangspunkt i cogito-erfaringen beskriver mennesket som isolert fra alle andre. Sartre svarer på denne kritikken ved å hevde at hans cogito-erfaring er en erkjennelse av ”inter-subjektivitet”. Mennesket oppdager ikke bare seg selv og sin egen frihet i cogito-erfaringen, men også at dette er betingelsen for alle andre mennesker, og at alle andre mennesker er betingelser for vår egen eksistens.
Han skriver: ”I cannot obtain any truth whatsoever about myself, except through the mediation of another. The other is indispensable to my existence, and equally so to any knowledge I can have of myself” (s 12). Videre oppdager man at alle mennesker er underlagt de samme eksistensielle betingelsene eller begrensningene, og han hevder han kan forstå andre mennesker fordi målet med alle menneskelige prosjekter i siste instans er å komme til rette med disse betingelsene i livet: ”… every human purpose presents itself as an attempt either to surpass these limitations, or to widen them, or else to deny or to accomodate oneself to them. Consequently every purpose, however individual it may be, is of universal value. … In every purpose there is universality, in this sense that every purpose is comprehensible to every man» (s. 13).
Sartre trekker temmelig mange slutninger av sin cogito-erfaring. Han sier at man innser sin egen subjektivitet og frihet, andres subjektivitet og frihet og sin avhengighet av dem. Deretter innser man alles eksistensielle betingelser i verden og derfor alle menneskers ”broderskap” i å kjempe med de samme eksistensielle begrensningene. Sartre bruker dette til å underbygge konklusjonen han presenterer innledningsvis i forelesningen. Konklusjonen er en variant av Immanuel Kants (1724-1804) etiske imperativ om å bare gjøre handlinger som kan gjøres til en lov for alle å gjøre. Sartre sier: ”And, when we say that man is responsible for himself, we do not mean that he is responsible only for his own individuality, but that he is responsible for all men” (s 4). Sartre begrunner dette med at når man velger sitt individuelle prosjekt, så bekrefter man verdien av målet man har valgt seg, og vi bekrefter dette overfor alle andre mennesker. Slik er vi hverandres forbilder. ”I am thus responsible
for myself and for all men, and I am creating a certain image of man as I would have him to be”. Dette gjør selvsagt ansvaret og angsten for valget enda større: ”When a man commits himself to anything, fully realizing that he is not only choosing what he will be, but is thereby at the same time a legislator deciding for the whole of mankind – in such a moment a man cannot escape from the sense of complete and profound responsibility” (s 5). Sartre beskriver dette som at jeg, når jeg velger, bør tenke meg at hele verden stirrer på meg og vil rette seg etter hva jeg velger. Så jeg bør med ærefrykt spørre om jeg har rett til å gjøre dette når hele menneskeheten vil oppfatte det jeg gjør som sin lov. Dette er nærmest en reformulering av Kant.
Eksistensielle trekk ved gestaltterapi
Hva har eksistensialisme med gestaltterapi å gjøre? Det viktigste er kanskje gestaltterapiens tydeliggjøring av menneskers ansvar for egne valg.
Ansvar for egne valg
For noen år siden sto jeg i vaskekjelleren og hengte opp klær. Jeg hadde tre små barn, og klesvasken tok aldri slutt. Jeg kjente meg fanget. Helt ufri. En slave av hverdagen. I gestaltterapi klaget jeg til terapeuten over hvordan jeg opplevde meg styrt. ”Spør deg selv hva du selv vil, når du føler at du må gjøre det ene eller andre”, sa terapeuten. Jeg gjorde dette, og jeg erkjente at jeg ikke stod i vaskekjelleren og hang opp vask fordi jeg var under noen form for tvang, men fordi jeg selv valgte det. Jeg ønsket meg et hjem der barna hadde rene klær. Da jeg tok ansvar for mitt eget valg, kjente jeg også på en frihet fra den tvangen jeg hadde følt på.
Skottun og Krüger (2017) framhever at Fritz Perls påpekte forskjellen på å si ”jeg mistet koppen i gulvet” og ”koppen glapp ut av hendene mine”. De skriver: ”Den passive formen gir inntrykk av at det ikke er jeg som er skyld i at koppen falt; jeg er uten ansvar. Motsatsen til denne ansvarsfraskrivelsen er å innse at ”Jeg er deltager i mitt eget liv”, noe som medfører frihet til å velge” (Skottun og Krüger 2017, s 44). Her er de inne på Sartres idé om at det vekker angst å kjenne på friheten og ansvaret for egne valg, og at mange derfor lurer seg selv ved å snakke som om de er underlagt en form for ytre tvang.
Det Skottun og Krüger ikke nevner, derimot, er likheten med Sartre i Perls ́ nevrosemodell, som de omtaler i kapittel 21 Endringsmodellen. Perls’ begrep ”phoney layer” gir assosiasjoner til Sartres idé om at den som ikke tar ansvar for egne valg bedrar seg selv og ikke handler i god tro. Klientens oppfatning om å være fastlåst av ytre krefter forstår Perls, akkurat som Sartre, som en unngåelsesstrategi for å slippe å kjenne på utfordringer, smerte og redsel (Skottun og Krüger 2017, s 312). Endringsmodellen beskriver en terapiprosess der klienten erkjenner at hun står fast i en konflikt mellom egne behov, og ikke egentlig mellom sine ønsker og et ytre press. Hele terapiprosessen i gestaltterapi er med på å tydeliggjøre at klienten har et valg og selv er ansvarlig.
Eksistensiell psykoterapi
I boka ”Den tomme stolen” (2015) beskriver forfatter og gestaltterapeut Vikram Kolmannskog en terapisituasjon han kaller ”Mannen som skulle få til alt, også å stresse mindre”. 
Klienten ”Karl” forteller at han har vært utbrent og sliter med stress, og ønsker å lære noen mindfulnessteknikker. Han beskriver seg selv slik: ”Jeg har en jobb i næringslivet og en krevende sjef for å si det sånn. Og så er det barna som skal gjøre alle disse aktivitetene og ha alt mulig utstyr. Nå er det særlig ski, da. Vi skal jo være gode foreldre. Og så skal kona og venner pleies. Nytt kjøkken er det også. Igjen. Og kroppen må holdes veltrent.” (Kolmannskog 2015, s 35). Kolmannskog gjør seg følgende refleksjon: ”Såkalte stressmestringsteknikker er ikke tilstrekkelig. En anerkjennelse av eksistensielle vilkår som valg, tap, sorg og ufullkommenhet er nødvendig” (Kolmannskog 2015, s 41). I understrekingen av at klienten har et valg og ikke må gjøre alt det han tror han må, finner jeg en hentydning til eksistensialismen. Men referansen til eksistensielle vilkår som ”tap, sorg og ufullkommenhet” er en henvisning til eksistensiell psykoterapi mer enn eksistensialisme. Det er ikke Sartre, men skaperne av eksistensiell psykoterapi som hevder at mennesker får vanskeligheter av å fornekte eksistensielle betingelser, som for eksempel at vi skal dø. Sartre hevder bare at alle mennesker er underlagt slike eksistensielle betingelser, og at målet med alle menneskers prosjekter i bunn og grunn er å komme til rette med disse betingelsene.
Irvin D. Yalom, en av grunnleggerne av eksistensiell psykoterapi, mener at den grunnleggende dynamikken i menneskers psyke er dets kamp med å komme til rette med sine eksistensielle betingelser (Yalom 1998, s 16-19). Det å benekte disse betingelsene produserer lidelse, hevder Yalom (1998, s 22). Eksistensiell psykoterapi har inspirert gestaltmiljøet i Norge, blant annet gjennom Gonzague Masqueliers positive tolkning av disse betingelsene som drivkrefter til forandring (Masquelier 1999, s 79-90).
Kolmannskog er også inne på hvordan dette kan bli en blanding av to terapitradisjoner som ikke går sømløst sammen. Han sier: ”Eksistensialister hevder at mening ikke er gitt, at vi er frie til å velge og at det regelmessig innebærer tap, sorg, angst, ansvar og skyld. Ifølge den paradoksale endringsteori skjer endring mer organisk og spontant gjennom oppmerk- somhet på det som er her og nå. Disse to tilnærmingene i gestaltterapi kan være komplementære og overlappe, men ikke nødvendigvis. Jeg veksler mellom dem ut fra hva jeg tror trengs i en bestemt klient-situasjon” (Kolmannskog 2015, s 47). Her framstår det som en motsetning at man i gestaltterapiteori lærer å være oppmerksom på her og nå i terapisituasjonen, mens eksistensialismen vil rette fokuset mot menneskets eksistensbetingelser. Jeg tror denne motsetningen er falsk. Jeg vil nå argumentere for at vektleggingen av gestaltterapiens organiske endringsprosess gjennom oppmerksomhet på det som er her og nå, er direkte i tråd med eksistensialisme.
Behandling til ufrihet
Det finnes mange terapiformer som er ikke-eksistensialistiske. Mye av atferds- vitenskapen er en jakt etter årsakene til at mennesker handler i strid med det som synes å være i deres egen interesse. Når vi bruker slike forklaringer som speil for å forstå oss selv, er det fristende å forklare egne valg med ”jeg hadde en vanskelig barndom” eller ”jeg var utsatt for et gruppepress” eller lignende. I mange tilfeller lærer klienter slike forklaringer av sine terapeuter. Sartre understreker at slike ansvarsfraskrivelser er med på å begrense menneskers frihet i stedet for å åpne for den. Terapeuten bidrar til at klienten bedrar seg selv og ikke handler i det Sartre kaller god tro.
Å si ”du må” eller mene at noe er riktig eller sunt, er også måter der terapeuten kan få klienten til å tro at han ikke har et valg. I norsk helsevesen forutsetter man ofte at behandlerne har ekspertkunnskap om hva pasientene bør gjøre. Dette formidles direkte i form av psykoedukasjon, altså at man forklarer klienten hva som er bra atferd. Det benyttes også i terapier der behandleren belønner ønsket atferd, og der behandleren avslører ”uriktige” eller ”usunne” tanker og slutninger. Ideen er å hjelpe klienten med å erstatte disse med mer ”riktige” tanker eller ”sunne” slutninger. Det ligger en mekanistisk forutsetning bak alt dette. En tanke om at mennesket er som et fininnstilt maskineri der deler av ”maskinen” kan slutte å fungere som den skal. Da er det terapeutens oppgave å diagnostisere hva som ikke fungerer, og å gjøre de riktige grepene som får det til å fungere. Faren med at denne forståelsen dominerer helsevesenet, er at det til slutt kan bli ulovlig å gi annen behandling enn de grepene forskningen har underbygget som de riktige. For å overleve er gestaltterapeuter nødt til å kunne forsvare at det finnes andre forståelser av mennesket enn den mekanistiske.
Et feltperspektiv på mennesket
Peter Philippson forklarer hvordan gestaltterapi bygger på en helt annen grunnforståelse av mennesket enn den mekanistiske i boken The Emergent Self: An Existential-Gestalt Approach (2009). Gestaltterapi ser på mennesket som prosesser på ulike nivåer som gir semi- stabile mønstre. Et eksempel på et slikt mønster, er mønsteret som oppstår på en plate med jernfilspon når man plasserer en magnet under det (van Baalen 2002, s 17-19). Philippson bruker betegnelsen ”attractor” om et slikt kraftfelt. Mønsteret i jernfilsponet oppstår (emerges) i det magnetiske feltet, det er ikke designet av noen for noe formål. Philippson argumenterer for at det å se selvet, personligheten og våre atferdsmønstre på samme måte, er i tråd med matematiske teorier om ikke-lineære funksjoner, anerkjente teorier om kvantefysikk, evolusjonslæren i biologi og ny nevrovitenskapelig og utviklingspsykologisk forståelse av hjernen. Gestaltterapi kan med andre ord støtte seg på ny kunnskap fra en rekke vitenskapelige områder, framfor å framstå som en utdatert psykologisk teori som bare støtter seg på forskning fra første verdenskrig. Det er teoriene som bygger på en mekanistisk forståelse av mennesket som ikke er i samsvar med ny forskning.
Philippson ser ikke terapeutens rolle som den som skal gjøre de riktige grepene for å få en del av klientens (psykologiske) maskineri til å fungere som det skal. Han ser terapeutens rolle som en som skal forstyrre de mønstrene klienten har for- met, slik at nye mønstre kan oppstå. Han skriver: ”The role of therapy is to provide the perturbation (forstyrrelsen, red. anm) that can allow a move to another part of the attractor, in which experience of both self and other will inevitably be different” (Philippson 2009, s 18). Philippson sammenligner prosessen med biologisk evolusjon der man har tilfeldig variasjon (mutasjoner), og hvor de som gir best funksjon (tilpasning til miljøet/feltet) føres videre. I gestaltterapi bidrar terapeuten til ny tilfeldig variasjon i klientens felt, for eksempel gjennom eksperimenter i terapirommet. Terapeuten er også en del av et endret miljø når hun gir klienten støtte og aksept for ny atferd. Da oppstår det endrede mønstre i hva klienten blir oppmerksom eller var på. Det skjer også endringer i klientens oppfatning om hvem hun er. Dette fører til nye atferdsmønstre som er bedre tilpasset klientens aktuelle livssituasjon. I denne terapiprosessen gjør ikke terapeuten noe for å styre klientens handlingsvalg. Derfor kan man si at gestaltterapi er eksistensialistisk. Den bidrar til å tydeliggjøre klientens frihet og ansvar. Philippson argumenterer for at biologiske evolusjonsprosesser i det lange løp gir bedre tilpasning enn forsøk på å designe god funksjon, som i genmanipulering. Tilsvarende har man i gestaltterapi tiltro til at endring som skjer organisk og spontant gjennom oppmerksomhet på det som er her og nå, er bedre for klienten enn endringer styrt av terapeuten.
Er ikke gestaltterapeutiske terapiprosesser ubevisste endringsprosesser, der nye mønstre oppstår tilfeldig, og ikke gjennom bevisste valg som hos Sartre? Prosessene er delvis ubevisste, men de leder til ny bevissthet. I Philippsons tolkning av gestaltterapiens teori om selv, er det snakk om tre kontaktgrenser mot feltet; id, ego og personlighetsfunksjonen. Id er utvekslingen som hele tiden foregår mellom kroppen og omgivelsene, som for eksempel pusten. Han kaller dette erfaring, men en kroppslig erfaring som helt og holdent er utenfor bevisstheten. Ego er prosessen der noe av dette bringes fram i bevisstheten som figur, og noe annet skyves i bakgrunnen. I denne prosessen oppstår erfaringen av at jeg interagerer med noe utenfor meg. Personlighetsfunksjonen er den bevisste delen av meg som velger handlinger ut fra en forståelse av hvem jeg er og hva jeg gjør meg selv til ved å handle. ”It affects both what environments I physically engage in, what I allow to become figural, and how I experience myself in relation to the otherness I contact”, skriver Philippson (2009, s 22).
Der andre terapier adresserer fikseringer i personlighetsfunksjonen direkte gjennom å vurdere handlinger som gode eller dårlige/hensiktsmessige eller uhensiktsmessige, så velger man i gestaltterapi å fokusere på id- og ego-funksjonen, påpeker Philippson. ”In the area of fixity [i personlighetsfunksjonen], either there is an avoidance of openness to body or sensory experience at the first (id) boundary, or there is an avoidance of making a clear, owned, contactable figure at the second (ego) boundary (or both)” (Philippson 2009, s 26). En endret erfaring av id eller av kontakt (ego) gir en endret erfaring av hvem jeg er og hva jeg er i stand til å gjøre (personlighetsfunksjon). Dette er en feltteoretisk formulering av den samme kritikken av terapier som begrenser klientens frihet som jeg omtalte over.
Philippson argumenterer for at det som erfares gjennom det Husserl beskriver som ”fenomenologisk reduksjon” er en direkte erfaring av id (Philippson 2009, s 28). Det er da mulig å se Sartres beskrivelse av Roquentins opplevelse av å være et tomt selv i boka Kvalmen som en litterær beskrivelse av hvordan det er å erfare id. I foredraget ”Eksistensialisme er en humanisme” hevder Sartre at å handle i god tro innebærer å ta fullt inn over seg ansvaret for egne handlinger både når det gjelder konsekvensene for eget liv, og for resten av menneskeheten. Jeg vil si at Sartre da har beveget seg fra id til personlighetsfunksjonen. Sartre er blitt kritisert for at det er et sprang i tenkningen hans som ikke er godt redegjort for, altså at alle de etiske konklusjo- nene han trekker ikke kan funderes på hans erfaring av id. I følge Flynn (2006, s 47) var Sartre selv aldri fornøyd med sin egen forklaring. Kanskje gir ikke Sartres cogito-erfaring grunnlag for den etiske konklusjonen at jeg i hvert av mine valg er en lovgiver for hele menneskeheten. Likevel bærer den i det minste Sartres observasjon av at vi ikke er isolerte selv. At selvet er skapt i en erfaring av inter-subjektivitet. Det å være ”kastet inn i verden”, er ikke som å være kastet i land på en øde øy der man gradvis oppdager andre som ligner en selv, som i Robinson Crusoe. Helt fra fødselen av blir selvet til gjennom kontakten med andre mennesker. Som Sartre sa, så er vi helt avhengige av de andre – også for enhver kunnskap vi har om oss selv. Her er Sartre helt på linje med gestaltterapi. Begge understreker at selvet blir til i et felt der andre mennesker er tilstede.
Både gestaltterapi og Sartre er blitt kritisert for å føre til hensynsløshet. Det er kanskje ikke så rart at gestaltterapi har vært utsatt for denne kritikken når vi leser Fritz Perls såkalte ”gestaltbønn”:
I do my thing and you do your thing.
I am not in this world to live up to your expectations,
And you are not in this world to live up to mine.You are you, and I am I,
and if by chance we find each other, it’s beautiful.
If not, it can’t be helped.— Fritz Perls, «Gestalt Therapy Verbatim», 1969
Konklusjon
Sartre ønsket lenge å lage en eksistensiell terapi, forteller Gonzague Masquelier (se artikkelen ”Sartre – en inspirator for Perls?” på side 8). Mange vil nok tenke at Irvin D. Yalom virkeliggjorde hans ambisjoner med å lage en eksistensiell psykoterapi. Etter denne gjennomgangen av likheter mellom Sartres ideer og gestaltterapi, tror jeg at Sartre ville ha gitt gestaltterapien et anerkjennende nikk for å ha bidratt til å virkeliggjøre hans tanke om en eksistensiell terapi. En terapi som gjør eksistensialisme til en måte å leve på, framfor en samling abstrakte tanker om livet.
Takk
Takk til tekstforfatter Annika Herrestad for hjelp med å gjøre teksten mer leservennlig. Takk også til Bendik Svalastog og redaktør Nora Astrup Dahm for korrektur og endringsforslag.
Referanser
Flynn, Thomas R., Existentialism – A Very Short Introduction, Oxford University Press, Oxford, 2006.
Jones, W.T., The Twentieth Century to Wittgenstein and Sartre, A History of Western Philosophy, Harcourt Brace Jovanovich publishers, San Diego, 1975.
Kolmannskog, Vikram, Den tomme stolen: Fortellinger fra gestaltterapi, Flux forlag, Oslo, 2015.
Masquelier, Gonzague, Gestalt Therapy: Living Creatively Today, Eget forlag, Paris, 2002 (Nyutgivelse av Gestalt Press 2006).
Perls, Fritz, Gestaltterapi Verbatim, The Gestalt Journal press, 1969.
Perls, Fritz; Hefferline, Ralph; Goodman, Paul, Gestalt therapy: Excitement and Growth in the Human Personality, Souvenir press, New York, 1951.
Philippson, Peter, The Emergent Self: An Existential-Gestalt Approach, Karnac Books, London, 2009.
Sartre, Jean-Paul, Kvalmen, Den norske bokklubben, Oslo, 1993.
Sartre, Jean-Paul, ”Existentialism is a Humanism”, i: Existentialism from Dostoy- evsky to Sartre, ed. Walter Kaufman, Meri- dian Publishing Company, 1989.
Skottun, Gro og Krüger, Åshild, Gestaltterapi: Lærebok i teori og praksis, Gyldendal Akademisk, Oslo, 2017.
van Baalen, Daan, Gestaltdiagnoser, i Jørstad, Synnøve & Krüger, Åshild (red.), Den flyvende hollender – Et festsskrift til Daan van Baalens 60-årsdag, Norsk Gestaltinsti- tutt, Oslo, 2002.
Wheeler, Gordon, Gestalt Reconsidered: a new approach to contact and resistance, The Gestalt Institute of Cleveland Press, Cleveland, 1991.
Yalom, Irvin D., Eksistensiel psykoterapi, Hans Reitzels forlag, København, 1998.
Denne artikkelen ble først publisert i GESTALT nr 2/2018
Om artikkelforfatteren:
Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi. Arbeidsfeltet hans er selvmordsforebygging og sorgbearbeiding.