Av Henning Herrestad
Denne artikkelen drøfter hvordan endring skjer i gestaltterapi. Jeg argumenterer mot å kalle slike endringer ”paradoksale”. Det er ingenting paradoksalt ved Arnold Beissers paradoksale teori om endring. Beissers teori er en årsaksforklaring. Jeg argumenterer for at vi trenger slike årsaksforklaringer for å forstå hva vi driver med i gestaltterapi selv om vi arbeider ut fra en fenomenologisk tilnærming.
Arnold Beissers paradoksale teori om endring
I 2017 skjedde en viktig hendelse for oss som er opptatt av gestaltterapi. Da ble det for første gang utgitt en norsk lærebok i gestaltterapi, skrevet av Gro Skottun og Åshild Krüger. Jeg mener denne boken må bli et referansepunkt for alle norsktalende som lurer på eller vil diskutere hvordan gestaltterapi skal forstås. Skottun og Krüger har videreutviklet gestaltterapeutisk teori på en rekke områder, og boken er full av eksempler som illustrerer hvordan teorien er tenkt anvendt i gestaltterapi. I denne artikkelen vil jeg drøfte et kjernepunkt i læreboka, nemlig teorier om hvordan endring skjer i gestaltterapi.

Legen Arnold Beisser publiserte i 1970 en artikkel med tittelen ”Den paradoksale teori om endring” der han skriver at han vil oppsummere og tydeliggjøre hva Fritz Perls, grunnleggeren av gestaltterapi, har skrevet om endring. I innledningen til nettversjonen av artikkelen fra 1997 står det at dette er den mest siterte artikkelen innen gestaltterapi. Den formulerer med andre ord en teori om endring som er helt sentral innen gestaltterapi. Skottun og Krüger introduserer ”Den paradoksale teori om endring” i kapittel 5. De oversetter artikkelens mest kjente sitat slik: ”Endring skjer når noen blir det man er, ikke når man forsøker å bli det man ikke er. Endring finner ikke sted når individet eller en annen person prøver å tvinge noen til å endre seg, men den finner sted når man bruker tid og krefter på å være det man er – å engasjere seg fullt og helt i ens nåværende posisjoner.” (Skottun og Krüger, 2017, s 73)
Det paradoksale er altså at ved å slutte å prøve å endre seg, så endrer man seg. Se for deg at du vil slutte å røyke, og at du har prøvd igjen og igjen uten å klare det. Så går du til en terapeut du tror kan hjelpe deg med røykavvenning. Du ville kanskje oppleve det som paradoksalt om du fikk høre av terapeuten at for å slutte å røyke, må du først gi opp å prøve å slutte. Tvert i mot må du akseptere og engasjere deg helt og fullt i din nåværende posisjon som en som røyker.
Da jeg først lærte om den paradoksale teorien om endring, syntes jeg den var litt stilig. Det er noe fengende med å si at ting forholder seg helt motsatt av det alle andre tror. De fleste vil si at for å få til noe vanskelig, må man ha stor viljestyrke og gjøre en stor innsats. Men denne teorien sier tilsynelatende at det å endre seg er noe helt annet, noe som skjer av seg selv om du bare godtar deg selv slik du er. At det skjer en end- ring i den retningen du opprinnelig ønsket allikevel, framstår da som noe mirakuløst eller underlig – eller paradoksalt.
Jo mer jeg har tenkt over denne teorien, jo mer utilfreds er jeg med at kjernen i den terapien jeg utøver sies å bygge på noe som framstår som et mirakel eller et paradoks. I følge Wikipedia forårsakes paradokser i vitenskapelige teorier av utilstrekkelig begrepsutvikling, eller av at en teori er ufullstendig eller anvendes utenfor sitt gyldighetsområde. Å påvise paradokser ved en teori er en måte å påvise svakheter ved teorien på, og er dermed en kilde til ny forskning. Det er dårlig reklame for gestaltterapi å stadig framheve at den bygger på en teori som er paradoksal.
Skottun og Krüger er også inne på dette i oppsummeringen av kapittel 5: ”Beissers endringsteori forkortes ofte til følgende sitat: ”Når du aksepterer det som er, vil det som er, forandres.” Påstanden kan lett oppfattes som en floskel der den dypere meningen med påstanden blir borte. Utfordringen med utsagnet, og også med Beissers teori, er å se forbi det floskelaktige og ta påstanden på alvor. … Når du hører noen si: ”Du må bare akseptere, det er slik det er”, er det en misforstått versjon av Beissers endringsteori. Det går ikke an ”bare å bli det man er”. Det kreves en virkelig erkjennelse av situasjonen, slik vi har beskrevet i dette kapittelet.” (Skottun og Krüger, 2017, s 79)
En floskel er et svulstig uttrykk uten virkelig tankeinnhold. Framfor å framstille Beissers teori som en luftig forklaring uten virkelig substans, bør vi bestrebe oss på å gjengi det som egentlig er substansen i Beissers forklaring på hvordan endring skjer i terapi. I artikkelen gir Beisser en helt tilforlatelig forklaring på hvordan endring skjer. Med denne forklaringen blir alt det paradoksale, underlige og magiske borte. Men teorien blir desto mer troverdig som forklaring.
Beissers første formulering av forklaringen kommer i artikkelens fjerde avsnitt, hvor det står: ”The person seeking change by coming to therapy is in conflict with at least two warring intrapsychic factions. He is constantly moving between what he ”should be” and what he think he ”is,” never fully identifying with either. The Gestalt therapist asks the person to invest himself fully in his roles, one at a time. Whichever role he begins with, the patient soon shifts to another. The Gestalt therapist asks simply that he be what he is at the moment.” (Jeg gir avsnittsnummer i stedet for sideangivelser fordi artikkelen er hentet fra nettet og kun er 2 1⁄2 A4 side i utskrift.)
Forklaringen fortsetter i niende avsnitt: ”If alienated, fragmentary selves in an individual take on separate, compartmentalized roles, the Gestalt therapist encourages communication between the roles; he may actually ask them to talk to one another. If the patient objects to this or indicates a block, the therapist asks him simply to invest himself fully in the objection or the block. Experience has shown that when the patient identifies with the alienated fragments, integration does occur. Thus, by being what one is – fully –one can become something else.”
Beisser forsøker å generalisere sin teori om endring i terapi til sosiale endringer. Derfor snakker han til slutt om systemer i stedet for personer. Han oppsummerer sin teori i fjortende avsnitt: ”First, there is awareness within the system that an alienated fragment exists; next the fragment is accepted as a legitimate outgrowth of a functional need that is then explicitly and deliberately mobilized and given power to operate as an explicit force. This, in turn, leads to communication with other subsystems and facilitates an integrated, harmonious development of the whole system.”
Skottun og Krüger gjør ikke noe forsøk på å redegjøre for Beissers forklaring om at ”If alienated, fragmentary selves in an individual take on separate, compartmentalized roles”. Dette kommer de først inn på i kapittel 10 om polariteter, men uten noen referanse til Beisser. De trekker imidlertid en forbindelse til gestaltpsykologien når de redegjør for hvordan organiseringen av figur (det du har i fokus) skjer mot en bakgrunn (som du ikke har i fokus), og at dette i følge Fritz Perls kan forstås som en polaritet mellom behov som fanger vår interesse, og behov som trer i bakgrunnen (Skot- tun og Krüger, 2017, s 155). De forbinder med andre ord figur-grunnteorien med det vi kan kalle ”polaritetsteorien om endring”. Siden de alt har satt likhetstegn mellom figur-grunnteorien og Beissers teori, kan vi si at polaritets- teorien utvikler Beissers begrep om «fremmedgjorte, fragmenterte selv» med adskilte roller. Polaritetsteorien beskriver hvordan motpolen til våre foretrukne oppfatninger av oss selv er ikke-akseptable sider i oss selv (Skottun og Krüger, 2017, s 153). Ekteparet Polster som introduserte polaritetsteorien, peker også på en annen årsak til den indre konflikten, nemlig at vi er blitt låst i en tilvent oppfatning av oss selv (Skottun og Krüger, 2017, s 150).
I lærebokens siste kapittel (kapittel 21), beskriver Skottun og Krüger det som gjerne kalles ”impasseteorien om endring”. Den endringsmodellen kan også forstås som en detaljert teori om hva som faktisk skjer når de ulike sidene i deg selv begynner å ”snakke sammen”. Beissers påstand er at det da skjer en integrert, harmonisk utvikling av hele deg. Impasseteorien beskriver en indre kamp som er mange hakk mer dramatisk. Man kommer for eksempel til en fase som Perlz kalte ”dødslaget”. Skottun og Krüger skriver: ”Navnet skyldes ikke at klienten kjenner seg ”død” i overført betydning, men at hun har en bevissthet om at hun er redd for å dø, forsvinne eller bli borte. Hun vet ikke hvem hun er, og hun er redd for å gi opp kontroll og alle forestillinger om hvem hun er. Hun kan møte følelser som total hjelpeløshet, desperasjon, panikk eller avsky og kan ha store kroppslige smerter eller ubehag og tanker som kretser rundt det hun opplever.” (Skottun og Krüger, 2017, s 330) De påpeker også at det hender at klienter ikke orker slike krevende prosesser, og sier seg fornøyd med å forstå at de står fast i en indre konflikt mellom sterke behov og motbehov (Skottun og Krüger, 2017, s 327 og s 333). Min påstand er at impasseteorien innebærer en utvikling av Beissers teori for situasjoner der den indre konflikten er spesielt sterk og det ikke skjer en harmonisk utvikling.
I innledningen til kapittel 5 om den paradoksale teori om endring skriver Skottun og Krüger: ”De fleste av oss har perioder i livet der vi ikke er fornøyde med oss selv, og vi prøver å endre vår væremåte eller våre dårlige sider. Mange ganger lykkes vi med slike endringsprosjekter, for eksempel å gå ned i vekt, trene eller spise sunnere, noe som kan gi oss en god følelse av mestring. Ofte er det imidlertid slik at vi ikke klarer å forandre oss, enda vi forsøker så godt vi kan. Klienter som kommer i terapi hører ofte med til denne gruppen.” (Skot tun og Krüger, 2017, s 70). Dette er med på å tegne bildet av en akse der vi i den ene enden har endringer som skjer utenfor vår bevissthet; der noen behov organiserer seg som forgrunn, mens andre skyves i bakgrunnen inntil behovene i forgrunnen er tilfredsstilt. Neste skritt på aksen er situasjonene beskrevet i sitatet over hvor vi har bevisste endringsprosjekter vi lykkes med å gjennomføre selv. Enda lenger ut på aksen kommer endringer vi ikke klarer å gjennomføre uten hjelp. Dette er endringer hvor vi må ha hjelp til å bli var behov som blokkerer endringen. Deretter skjer det Beisser beskriver som en harmonisk utvikling av hele systemet. Men lengst ute på aksen skjer det ikke umiddelbart en harmonisk utvikling, men i stedet den dramatiske utviklingen som impasseteorien beskriver.
Om vi skal plassere de ulike endringsteoriene langs denne aksen, så passer figur-grunnteorien på alle disse endringene. Beissers teori passer for alle endringene der man må ha hjelp til bevisstgjøring. Polaritetsteorien har antakelig samme anvendelsesområde som Beissers teori. Mens min forståelse er at impasseteorien kun passer for endringer som skjer etter en hard indre kamp.
Hva er det som gjør at noen endringer skjer lett, andre etter litt hjelp, mens atter andre endringer bare skjer etter en hard indre kamp? I gestaltterapi er det en rekke metaforer hentet fra fysikk, og tanken om behov og motbehov gir assosiasjoner til krefter og motkrefter. Det samme gir betegnelsen pola- riteter. Vi har jo lært om magnetisme at det er to motpoler med positiv og negativ ladning. Ut fra disse metaforene kan vi tenke oss at det er styrken på spenningen eller kreftene som gjør konflikten fastlåst. Vi kan se for oss et forferdelig røyksug som står i mot en sterk skamfølelse. Men slike analogier til fysikk er av begrenset nytte når vi skal forstå mer enn at det er en konflikt. Beisser bruker imidlertid et begrep om ”roller” fra samfunnsvitenskap, som knytter an til teorier om sosiale normer og identitet. Polster og Polster legger til et begrep om ”vaner” (en ”tilvent oppfatning av oss selv”) og identitet (”ikke-akseptable sider av oss selv”). For meg viser dette at fysikk ikke har modeller som egner seg til å forklare psykologiske endringsprosesser. Hvis vi skal utvikle disse årsaksforklaringene videre, må vi se etter modeller fra psykologi og annen samfunnsvitenskap.
Alle de omtalte gestaltterapeutiske teoriene om endring angir årsaksforklaringer om hvorfor endring av og til er vanskelig, og likevel kan hjelpes fram. Teoriene har en indre sammenheng, og utdyper ulike aspekter ved slike endrings- prosesser. Men det er fortsatt et behov for å tydeliggjøre denne sammenhengen mellom teoriene ytterligere, og å utvikle denne sammenhengende teorien om endring videre slik at vi kan forklare hvorfor noen endringer kommer lett, mens andre er vanskelige å oppnå.
Teraputens rolle ved terapeutisk endring
Beisser skriver i sitt tredje avsnitt at ”The Gestalt therapist rejects the role of ”changer”, for his strategy is to encourage, even insist, that the patient be where and what he is.” Han fortsetter i femte avsnitt med å forklare at terapeuten ikke kommer noen vei ved å ta parti for den ene eller den andre si- den som er i konflikt i klienten. Straks terapeuten skal hjelpe deg med å slutte å røyke, blir terapeuten fanget i din indre konflikt, og vil oppleve at alle de gode forslagene om hvordan du skal endre deg til å bli en ikke-røyker blir motarbeidet av røykeren i deg.
En parallell situasjon er der et par kommer til parterapi. La oss si at du har tatt med din samboer til terapeuten. Du legger ut for terapeuten om hvor ille du synes det er at din samboer røyker. Hvis terapeuten da straks sier seg enig med deg, og har som utgangspunkt at nå skal dere sammen få din samboer til å slutte å røyke, er det forståelig om din samboer føler seg overkjørt og nekter å samarbeide. I parterapi antar vi at terapeuten ikke kan være på parti med den ene parten mot den andre parten. Beisser hevder dette er utgangspunk- tet også når konflikten er inne i deg selv.
Skottun og Krüger gjentar fra mange ulike vinkler poengetat gestaltterapeuten ikke er en som endrer klienten ved hjelp av sine teknikker eller ved å forstå hva som skal til for å forårsake endring. Gestaltterapeutens metode er å støtte klienten til å bli var de delene av klientens egen persepsjon som er utenfor klientens oppmerksomhet. Et knippe sitater illustrerer dette: ”Gestaltterapeuten er opplært til å bruke en åpen fenomenologisk tilnærming i terapirommet. Vekten legges på å støtte og oppmuntre klienten til å utforske sine egne erfaringer gjennom spørsmål som: ”Hva legger du merke til nå?” ”Hvordan kjennes det å …?” ”Hva skjer når du gjør mer av …?” ”Hva blir du oppmerksom på når …?”. Slik støttes og oppmuntres klienten til å utforske sin egen subjektive erfaring.” (Skottun og Krüger, 2017, s 37). ”Bare det at en person konsentrerer sin oppmerksomhet, særlig på egne deler av feltet, som vanligvis forblir utenfor bevisstheten, frambringer … en nyorganisering av feltet og i det minste et potensial for tilsvarende adferdsendringer.” (Skottun og Krüger, 2017, s 74) ”Å øke oppmerksomheten på hvordan mennesker regulerer, samskaper og tilpasser seg omgivelsene vil derfor være både et mål og en metode i terapi og coaching.” (Skottun og Krüger, 2017, s 104)
Skottun og Krüger utdyper den fenomenologiske tilnærmingen med referanse til Ernesto Spinelli (Skottun og Krüger, 2017, s 37-38). For det første tilstreber terapeuten å sette til side forutbestemte meninger om hvordan noe er: være åpen heller enn forutbestemt. Dette innebærer at man prøver å være bevisst sine egne fordommer og antakelser, og å unngå å trekke slutninger om klienten ut fra disse. For det andre legger terapeuten vekt på å beskrive heller enn å forklare. Terapeuten kan da beskrive for klienten hva terapeuten direkte sanser og fornemmer i møte med klienten uten å komme med sine teorier og slutninger om klienten eller om prosessen som skjer i møtet mellom terapeut og klient. For det tredje forsøker terapeuten å likestille informasjon. Terapeuten prøver å følge prosessen uten for fort å vurdere om noen sansedata er viktigere enn andre. ”Sammen og hver for oss lytter vi til det som ”ligger der”, de vare signalene, det ennå usagte – vi legger vinn på å la det sanselig erfarte få tid og språk nok til at klienten finner sitt svar i fellesskapet vårt.” (Skottun og Krüger, 2017, s 38)
Denne beskrivelsen av hvordan gestaltterapeuten utøver sin rolle som psykoterapeut har en brodd mot den medisinske tenkemåten der terapeuten forventes å kunne stille en diagnose som enten gir en årsaksforklaring på opphavet til klientens problemer, eller gir en angivelse på hva som er den mest effektive behandlingen for disse problemene. ”Terapeuten arbeider ikke innenfor det medisinske paradigmet der vi leter etter en diagnose for å finne en behandling, men arbeider innenfor et paradigme preget av fenomenologi og å se det som er” (Skottun og Krüger, 2017, s 76). En tolkning av dette skillet mellom et medisinsk og et fenomenologisk paradigme er at man i det medisinske paradigmet er opptatt av å forstå de spesifikke årsakene til et problem, og å påvirke disse årsakene for å løse problemet. Beissers endringsteori kan også sees som en årsaksforklaring på hvorfor personer ikke klarer å få til de endringene de iherdig prøver på, for eksempel å slutte å røyke. Det å bli klar over hvilke motbehov som blokkerer forsøkene, blir da et eksempel på et forsøk på å påvirke årsaken til problemene.
Men Skottun og Krüger framhever igjen og igjen at gestaltterapeuter ikke jakter på slike spesifikke årsaker de kan påvirke. De bruker i stedet en fenomenologisk tilnærming der de responderer på det de blir var på i møtene med klienten uten forutbestemte meninger om underliggende årsaker, uten å forklare men bare beskrive hva som dukker opp, og uten å vurdere om noen sansedata, for eksempel de som peker mot udekte motbehov, er viktigere enn andre. Jeg spør meg selv om dette er riktig, eller om vi faktisk tenker i årsaker og virk- ninger også når vi arbeider fenomenologisk.
Om å tenke årsak og virkning
Når jeg leste Skottun og Krügers lærebok i gestaltterapi, var jeg spesielt oppmerksom på hva de skrev om årsaksforklarin- ger. Fra undervisningen på Norsk Gestalt Institutt Høyskole AS (NGI), hvor Skottun og Krüger er lærere, husker jeg påstanden om at vi måtte slutte å tenke årsak og virkninger. Den har jeg aldri forstått. Jeg ble skuffet over at boken ikke forklarte denne påstanden, men også lettet fordi jeg ikke tror denne påstanden kan forsvares.
Men Skottun og Krüger kommer stadig inn på tema som minner meg om hva jeg lærte på NGI. I omtalen av feltteori siterer de Lewin på at ”Alle delene i et system henger dynamisk sammen på en slik måte at endring i en del medfører endring i alle andre deler av systemet” (Skottun og Krüger, 2017, s 31). De forklarer at ”Prosessene er på ingen måte enkle og lineære som om det ene skjer som resultat av noe annet” (samme side). Det siste kan forstås som en avvisning av enkle årsaksforklaringer som overforenklinger. Fordi alt henger sammen med alt, og en endring i en del av systemet gir kaskader av virkninger i alle andre deler av systemet, vil det å isolere enkelte ledd i disse kjedene av årsaker og virkninger lett føre til feilaktige oppfatninger.
Ulempen med denne typen holisme, dvs. helhetstenkning, er at man egentlig ikke sier noe annet enn at mennesker er kompliserte (Skottun og Krüger former endog pleonasmene ”hyperkomplekse” og ”multikomplekse” (Skottun og Krü- ger, 2017, s 31)). Men uten en forenklende forståelse av kjedene av årsaker og virkninger, er denne kompleksiteten helt uforutsigbar. Alle årsaksforklaringer er forenklinger av ufattelig kompliserte sammenhenger, og man prøver å klarlegge noen av sammenhengene vi er i stand til å påvirke, for å få virkninger vi ønsker. Innen psykologi, samfunnsvitenskap og til dels biologi har man ikke klart å finne lovmessigheter av typen ”hver gang X skjer så skjer Y”, men kun av typen ”hver gang X skjer er det en større sannsynlighet for at Y skjer enn at Y er en ren tilfeldighet ”.
I avsnittet om fenomenologi skriver Skottun og Krüger: ”En av Husserls hovedteser var at menneskets bevissthet ikke kan studeres slik vi studerer tingene rundt oss. … Oppfordringen hans var derfor: Legg bort forklaringene, la oss heller åpne opp for det umiddelbare, det som erfares kroppslig akkurat nå – det vi ser, smaker, hører og lukter.” (Skottun og Krüger, 2017, s 37) Dette kan også tolkes som en avvisning av årsaksforklaringer som en form for intellektualisering som hindrer oss i å være oppmerksomme på alt det vi sanser. Påstanden om at vi må slutte å tenke årsak og virkning er i så fall ment som en oppfordring om å være mer tilstede som terapeut, å være mer var for hva som skjer i terapeuten og i terapirommet. Denne oppfordringen henger sammen med den fenomenologiske tilnærmingen jeg har gjengitt over. For mye årsak-virkning-tenkning hos terapeuten hindrer terapeuten i å være åpen og fordomsfri, og i å beskrive og likestille informasjon. Dette er en type metodeanbefaling jeg tror har mye for seg, men den forutsetter ingen kategorisk avvisning av årsak-virkningstenkning.
Hele avvisningen av det medisinske paradigmet kommer i fortsettelsen av denne metodeanbefalingen. Terapeuten skal ” … ikke se klienten som objekter som trenger hjelp for å få løst sine problemer, men som subjekter i respekt for den enkelte og hans eller hennes egenart” (Skottun og Krüger, 2017, s 41). ”Terapeuten er med andre ord ikke lenger en bedrevitende ekspert, men har derimot en medskapende funksjon i feltet” ̧”I dette feltperspektivet er det altså ingen riktige måter å påvirke til forandring på. Ingen teknikk eller andre former for ferdige instruksjoner (Skottun og Krüger, 2017, s 61). ”Terapeuten er mindre opptatt av årsaks- forholdet og å finne løsninger og mer fokusert på erfaringen og opplevelsen.” (Skottun og Krüger, 2017, s 76).
Jeg er redd de som arbeider innenfor det medisinske paradigmet vil se disse påstandene som krenkende. Å påstå at en vanlig psykolog ser sin klient som et objekt som trenger å få løst sine problemer, at psykologen selv opptrer som er bedrevitende ekspert og er mer opptatt av årsaksforhold enn å finne løsninger, vil nok de færreste kjenne seg igjen i. Men de vil innrømme at de har tiltro til at de har en kunnskap om årsaker og virkninger som kan bidra til å løse klientens problemer.
Når man leser Skottun og Krüger (2017), går det fram av mange av terapieksemplene at gestaltterapeuter også har en slik kunnskap om årsaker og virkninger som de tror de kan påvirke for å bidra til å løse klientens problemer. De skriver for eksempel: ”Den første figuren som fanger terapeutens interesse, og som hun blir opptatt av, er bygget på hennes observasjoner av hvordan Bjørn sitter, at han ikke ser på henne, og at han snakker med monoton stemme mens han forteller om et vanskelig samboerforhold. Terapeutens ide eller hypotese er at Bjørn kan få mer kontakt med følelsene sine ved å kjenne etter hvordan han har det i kroppen. … Det første eksperimentet terapeuten foreslår, er å forsøke å gjøre Bjørn oppmerksom på kroppslige fornemmelser.” (Skottun og Krüger, 2017, s 164-165). Det framgår her at terapeuten bruker sin egen varhet til å forme hypoteser om hva klienten mangler varhet om, og ut fra dette foreslår eksperimenter som kanskje kan gi klienten en økt varhet. Terapeuten vet ikke sikkert hva klienten trenger, men danner seg noen hypoteser. Selv om gestaltterapeuter har en fenomenologisk tilnærming, tror jeg ikke de likestiller all informasjon de er var på i feltet med klienten, men fokuserer på den informasjonen de tror kan være nyttig for klientens endringsprosess. Dette er en type årsak-virkningstenkning. Terapeutens hypotese er at en mulig årsak til Bjørns problemer er manglende varhet for hvordan han har det i kroppen, og at det å bli mer var på kroppens signaler kan forårsake en positiv endring i Bjørn.
Konklusjon
Jeg ønsker å framheve at disse teoriene om endring nettopp er årsaksforklaringer som forklarer endring. Beissers teori er et forsøk på å forklare årsaken til at man av og til ikke klarer å endre seg selv om man forsøker. Jeg mener det er viktig at gestaltterapeuter er klar over at de lager hypoteser om slike årsaker hver gang de tenker ut eksperimenter for klienten. Når man spør hvorfor det kan være nyttig for klientens endringsprosess å bli var sanseinntrykk og signaler fra kroppen, impulser, tanker og følelser klienten mangler varhet om, så må gestaltterapeuter henvise til sin teori om endring.
Kanskje trenger ikke klienter en full forklaring på hvordan vi tenker terapeutisk endring skjer, men teorien om endring er viktig når gestaltterapeuter skal forklare for seg selv eller andre hva de egentlig driver med. At de har troverdige årsaksforklaringer bidrar til å legitimere at deres praksis faktisk kan skape endringer. Det er for eksempel en vesensforskjell om man forklarer endring som et mirakel som skjer ut fra guddommelig inngripen, eller at endringen har skjedd ut fra en prosess vi selv kan påvirke, selv om vi ikke kan forklare alle detaljer i prosessen like godt. Slike teorier om psykologisk endring er teorier om hva som er kjernen i psykoterapeutiske prosesser. De drøftes og kritiseres og utvikles og modifiseres hele tiden. Gestaltterapeuter bør invitere til slik drøfting og utvikling av våre egne teorier. Da må vi slutte å trekke et røykteppe over dem med å framholde at vi har en teori om paradoksal endring, at vi ikke tenker i årsaker og virkninger eller at vi bare forholder oss fenomenologisk til alt vi som terapeuter blir var på i møte med klienten.
Referanser
Gro Skottun og Åshild Krüger (2017), Gestaltterapi – lærebok i teori og praksis, Gyldendal Akademisk forlag, Oslo.
Arnold Beisser (1970), The Paradoxical Theory of Change, i Fagan and Shepherd (1970), Gestalt Therapy Now, The gestalt Journal Press. se: http://www.gestalt.org/arnie.htm
Denne artikkelen ble første gang publisert i GESTALT nr 1/2018
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi.