Av: Henning Herrestad
Jeg ledet tidligere komiteen i Norsk gestaltterapeut forening som behandlet klager fra klienter mot gestaltterapeuten de hadde gått til. Retningslinjene for klagebehandling påla oss å invitere klager og påklagede til et dialogmøte før komiteen avgjorde saken. Første gang jeg ledet et slikt møte trodde jeg det skulle ende med at partene ble gode venner og at klageren trakk saken. Slik gikk det slett ikke.
Jeg ble smertelig klar over at min kompetanse som psykoterapeut for enkeltpersoner ikke strakk til når jeg skulle være konfliktmekler. Mye er skrevet om konfliktløsning og fredsdialoger, men bak alt dette ligger urgammel kunnskap om forsoningsprosesser. I denne artikkelen knytter jeg forbindelsen mellom psykoterapi og forsoning. Mitt håp er at gestaltterapeuter, siden de spesielt fokuserer på menneskers relasjoner, vil finne inspirasjon i å tenke på psykoterapi som en type forsoningsprosess slik at de selv av og til vil forsøke seg som konfliktmeglere. Da kan de hjelpe klienten til å få reparert sine relasjoner framfor kun å forsone seg med at de er dårlige.
Psykoterapeuter og presters reparasjonsarbeid
Grenen av psykoterapi som kalles gestaltterapi, legger vekt på at mennesket er et vesen som alltid lever i relasjon til andre mennesker. Gjennom oppveksten utvikler hver av oss individuelle mønstre for relasjonell atferd, for initiativ og responser på andre. Relasjonen mellom to mennesker er alltid en kombinasjon av hver av personenes individuelle mønstre. Klienter kommer til terapi som følge av sine dårlige relasjoner som gir dem lidelse eller gjør dem syke. Gestaltterapeuten prøver å hjelpe sin klient til å bli bevisst en flik av sitt eget mønster som blir synlig i relasjonen til terapeuten. Om man blir bevisst noe av sitt eget mønster, kan man velge å bryte med mønsteret. Da endres mønsteret av responser i andre relasjoner også. Klientens dårlige relasjoner blir bedre. Gestaltterapeuten kan derfor sees som en reparatør av dårlige relasjoner.
I tidligere tider brukte man religiøse ritualer for å reparere dårlige relasjoner. For eksempel fortelles det i bibelens gamle testamente om hvordan man bila konflikter gjennom et ritual hvor man overførte all skyld for det som hadde hendt til en geitebukk – en syndebukk – som deretter ble jaget vekk. Den franske idéhistorikeren Michel Focault hevdet i boken ”Galskapens historie” at psykoterapi er en arv fra den katolske skriftestolen. Katolske prester hjelper personer med å få forsoning – å få gjenopprettet gode relasjoner – med Gud og medmenneskene. De tilbyr et skjermet rom, en skriftestol, der personer kan komme og bekjenne hva de har gjort. Når personen skriftet sine synder – innrømmet dem for presten – ble de pålagt botshandlinger – en straff de sonte frivillig for å vise sin gode vilje. Siden forsoningen med Gud var det viktigste, var botshandlingene ofte å be en rekke bønner eller gjennomføre andre fromhetshandlinger. Når boten var utført, fikk de motta nattverd igjen under messen. Nattverden er den rituelle renselsen og tegnet på at man er forsonet, altså at relasjonene til Gud og medmenneskene er reparert igjen. Utover i senmiddelalderen og renessansen spurte prestene de som skriftet mer og mer om tankene og følelsene som førte til disse skadelige handlingene. De jaktet på syndens rot, det vil si hvor fristelsen til å handle galt oppstod. På denne måten fikk prestene inngående kjennskap til menneskets psyke.
Også i Den norske kirke er det prestens oppgave å drive sjelesorg etter modell av den katolske kirkes skriftestol. De tar imot personer som vil skrifte sine synder, men i luthersk teologi er verken skrifte eller bot hellige handlinger, og ingen nektes nattverd. Det er derfor ikke så vanlig med skrifte og botshandlinger i den norske kirke. Jeg tror likevel at da det dukket opp psykoterapeuter rundt i Europa, så minnet praksisen med å gå i psykoterapi så mye om å gå til skrifte at det falt naturlig for folk å gå til en psykolog og fortelle om sine tanker og følelser. Jeg er også blitt fortalt at da de første psykologene tilbød folk å gå i psykoterapi i Norge på 1930-tallet, var det mange prester som reagerte negativt på at psykologene gikk dem i næringen.
Hva betyr forsoning?
For å forstå mer av hvorvidt psykoterapi kan sees som en type forsoningsarbeid, vil jeg gjengi en analyse av begrepet forsoning. Min hovedkilde for å forstå hva forsoning innebærer er enartikkel om begrepet reconciliation i Stanford Encyclopedia of Philosophy fra 2015 av professor i filosofi ved Universitetet i Arizona Linda Radzik. Reconciliation er det engelske ordet for forsoning. Etymologisk har det andre røtter enn forsoning. Reconciliation har forbindelse til ordet konsil som betyr møte. Vi kan se for oss to krigende parter som setter seg tilbake til forhandlingsbordet. Forsoning peker derimot mot det å sone, som i å sone en straff eller å bringe et sonoffer. På tross av ulik etymologi, mener jeg Radziks analyse av reconciliation er en utmerket guide til å forstå hva begrepet forsoning innebærer. Radzik hevder at den generelle betydningen av forsoning er at en relasjon mellom to parter blir reparert eller forbedret etter at de har vært i en konflikt. Partene kan være to personer eller to grupper. Slike reparasjoner eller forbedringer kan være gradvise langs flere ulike akser, noe jeg skal komme tilbake til. Begrepet forsoning kommer fra teologi, men anvendes i dag også innen juss og moral, innen par- og familieterapi og innen politisk tenkning og fredsarbeid. Det diskuteres blant fagfolk innen alle disse feltene om relasjonen må bli like god som før den ble skadet av konflikten eller om den bare trenger å forbedres litt for at vi kan kalle det forsoning. Dette avhenger av konteksten. Mange vil hevde at partene i et parforhold ikke er ordentlig forsonet før de gode følelsene fra før konflikten er tilbake. Samtidig vil mange si at det har skjedd en forsoning i land som Bosnia om de ulike folkegruppene ikke lenger er redde for å bli drept av de andre, selv om det fortsatt er stor mistillit mellom partene. Det er altså forskjell når vi snakker om forso- ning mellom to ektefeller og mellom to folkegrupper. Forsoning innebærer likevel at relasjonen mellom overgriper og offer i noen grad blir reparert. Vi snakker også om å forsone seg med en situasjon. Brukt på denne måten, er det ikke noen relasjon som blir reparert. Da er det personen det gjelder alene som endrer tanker og følelser knyttet til en situasjon slik at han lever bedre med det som har hendt.
Hvordan skapes forsoning?
I bibelens gamle testamente finner vi fortellingen om Gud som skapte en perfekt verden og det første mennesket som ødela denne harmonien. Videre fortelles det om Guds utvalgte folk, jødene, som gang på gang svikter Gud, og som må sone straff før de gjør nye forsøke på å leve rett. Gud forlanger ofringer av dyr og planter som brennes på alteret i tempelet som sonoffer. Vi finner også loven om at forbrytelser skal straffes proporsjonalt; ”et øye for et øye, en tann for en tann”. I bibelens nye testamente finner vi fortellingen om at Gud sendte sin egen sønn som det endelige sonoffer som ved å dø på korset, åpnet veien til en ny perfekt verden.
En utbredt norsk rettsfølelse er å reagere med sinne om en person som har voldtatt eller drept en annen, får en bagatellmessig straff. Kanskje er dette uttrykk for en rasjonell frykt for at manglende straff kan gjøre at vi selv kan bli offer for nye forbrytelser. Men kanskje ligger det også en tanke om at en proporsjonal straff ”øye for øye” er nødvendig for å gjenopprette en moralsk harmoni? Eller kanskje en tanke om at staten må tvinge forbryteren til å sone for at den som er krenket skal bli forsont med det som har skjedd?
Professor i kriminologi Nils Christie argumenterte mot tanken om at proporsjonale straffer skaper forsoning. Forsoning innebærer jo at relasjonen mellom overgriper og offer blir reparert, mens lange fengselsstraffer bare isolerer overgriper og offer fra hverandre. Christie mente rettsapparatet da først og fremst sorterer vekk mennesker vi ikke liker. Han påpekte hvordan både små samfunn og den økonomiske eliten i et samfunn har forsoningsprosesser for å reparere relasjoner i stedet for å sortere folk vekk. Christie fikk innført et konfliktråd der man prøver å skape slike forsoningsprosesser så folk kan leve sammen igjen.
Hvis naboens tenåring har tagget ned gjerdet ditt, kan du få ham dømt til å betale deg erstatning. Da kan du regne med å aldri snakke med naboene igjen etterpå. Men om dere møtes i et konfliktråd og får nabogutten til frivillig å male gjerdet igjen, blir du kanskje bedre venn med naboene enn før. Slike konfliktråd har vi nå rundt i hele Norge. Straff innebærer en påtvunget pine eller byrde, mens bot innebærer at man frivillig utholder en pine eller byrde. Om nabogutten frivillig maler gjerdet ditt, så gjør han bot i stedet for å sone en straff. Da vil du antakelig ha langt større tillit til at han ikke vil tagge ned gjerdet ditt igjen enn om han ble tvunget til å betale en bot eller sitte en stund i fengsel.
Et eksempel fra Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk (BUP)
Helle Kleive er psykologspesialist ved Bergen barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) avdeling V27 som er Norges fremste fagmiljø på behandling av unge overgripere. Hun publiserte en artikkel om ”Barn som forgriper seg på barn” i Tidsskrift for Norsk Psykologforening (vol 53, nr 11, 2016, s 912-919). Artikkelen viser at selv psykoterapi som ikke er spesifikt relasjonsorientert, kan innebære ressurskrevende forsøk på å reparere relasjoner gjennom forsoningsprosesser.
Eksempelet Kleive har diktet opp på grunnlag av saker hun har hatt, handler om en gutt på 14 år kalt Bjørn. Bjørn har sittet barnevakt for sine to yngre halvsøstre. Når søstrenes mor kommer hjem, forteller søsteren på 8 at Bjørn har forsøkt å putte tissen sin inn i hennes. På et øyeblikk går Bjørn fra å være en gutt mange har hatt tillit til fordi han er så god med yngre barn, til å være en overgriper og en trussel. Hva er Bjørns forbrytelse? Forsøk på voldtekt og incest fordi det er med halvsøsteren, som dessuten er under den seksuelle lavalder.
Da dette kommer fram, er det ingen som vet om det er en enkeltstående handling eller bare toppen av isfjellet. Bjørn er selv et barn, og derfor ikke strafferettslig ansvarlig. Moralsk vil han likevel bli fordømt av alle som får kjennskap til hva som har skjedd, og de sosiale konsekvensene kan bli enorme for ham.
Informasjonen sprer seg lynraskt. Stemoren ringer Bjørns mor og skjeller henne ut. Hun sier hun aldri vil se Bjørn i sitt hus igjen. Stemoren ringer også helsesøster på skolen, som ringer barnevernet, som ringer Barne- og ungdomspsykiatrisk klinikk (BUP). Psykologen i BUP kaller inn til samrådsmøte med alle instanser – kontaktlærer, helsesøster, PPT, psykologen i kommunen, barnevernet, lensmannen og Barnehuset. Barnehusene er opprettet av Justisdepartementet for å legge til rette for skånsomme avhør av barn. Nå rulles det opp alt de vet om Bjørn og hans to familier og deres problemer gjennom deres ulike journaler og egne møter med dem. Første spørsmål er om Bjørn har begått flere overgrep og om han er en fare for andre barn. Det gjøres en sikkerhetsvurdering av Bjørn, og det iverksettes strakstiltak for å sikre andre barn. Bjørn får ikke lenger være barnevakt eller være sammen med yngre barn uten voksne til stede.
Bjørns overgrep mot søsteren har skadet hans relasjon både til søsteren og hans relasjon til alle de andre som nå har mistet tilliten til ham. Reaksjonene er ment å beskytte andre barn mot eventuelle overgrep, men det er lett å tenke seg at de også virker som en straff for Bjørn. Han får ikke besøke sin far og sine halvsøstre lenger, og han får ikke treffe andre yngre barn han hittil har vært sammen med.
Første skritt mot forsoning: Innrømme urett
I følge Radzik er det første skrittet i en forsoningsprosess at den som har gjort urett snakker sant om hva som har skjedd. Bjørn blir avhørt av lensmannen, og halvsøsteren intervjues av psykolog på Barnehuset. Denne prosessen bidrar til en forsoning fordi lensmannen blir overbevist om at Bjørn snakker sant om det som har hendt. Bjørns historie stemmer med halvsøsterens historie. Han forteller at han ville prøve det han hadde sett på film, men at han ikke skjønte hvor redd og lei seg hun ble. Han sier at han ikke har gjort dette før eller med andre barn. Det bekreftes av lensmannens videre etterforskning.
Politiet har med andre ord en viktig rolle i forsoningsprosesser etter alvorlige overgrep fordi politiet har myndighet til å avdekke hva som har skjedd og å gi gjerningsmannen anledning til å fortelle sannheten om det som skjedde. Etterforskningen kan også bidra til å underbygge at gjerningsmannen har fortalt sannheten. Psykoterapeuter har ingen myndighet til å drive etterforskning. Men de gir av og til klienter en mulighet til å snakke sant om hva de har gjort.
Andre skritt mot forsoning: Å vise anger
Om Bjørn ikke viser noen tegn på anger, er det lett å tenke seg at han kan gjøre nye overgrep. Han kan jo tenkes å villig fortelle om hva han har gjort, men uten å innse at han har gjort noe galt. Han kan jo for eksempel ha lært av filmene han har sett, at det han gjorde er helt i orden. Og om han ikke angrer, men skjønner at det kan få negative konsekvenser om andre får vite hva han gjør, vil han kanskje bare skjule slike overgrep bedre. Å vise anger, er å vise at man har forstått at man har krenket en annen, og at man kjenner empati med offeret.
I følge Kleive angrer Bjørn voldsomt allerede da han blir forhørt av lensmannen. Likevel må han gjennom et overgrepsspesifikt terapiprogram der han blir ledet gjennom det å forestille seg hvordan lillesøsteren har opplevd overgrepet. Han blir med andre ord gjort enda mer klar over hvorfor det han gjorde var galt. Psykologen lærer også Bjørn å forstå og gjenkjenne hvilke steg som ledet fram til overgrepet. De vil forebygge at Bjørns handlingsmønster ubevisst leder ham til nye overgrep. Han blir nøye instruert i hvordan han kan unngå å gjøre noe lignende.
Tredje skritt mot forsoning: Å gjøre bot
Som nevnt ble det satt i verk mange tiltak for å beskytte andre barn mot mulige overgrep fra Bjørn. Det iverksettes overvåkning av Bjørn. Han er under observasjon store deler av dagen, og man passer på at han ikke kommer i situasjoner der det kan skje nye overgrep og at han ikke ser filmer med avvikende seksualitet. Han får ikke treffe sine halvsøstre.
Dette er tiltak som Bjørn kanskje opplever som en straff han må sone. Men han samarbeider likevel ved å gå i terapi og gjøre alt man ber ham om. Han deltar i psykologiske utredninger, for man tenker at barn som gjør overgrep kanskje selv er ofre for overgrep eller har andre problemer som skaper avvikende atferd. De finner blant annet ut at Bjørn mangler sosiale ferdigheter i omgang med jevnaldrende, og de setter inn ressurser for å lære ham å fungere bedre på skole, fritid og sammen med voksne. Han må samarbeide med både terapeuter og støttekontakter. For Bjørn har dette et preg av bot. Han skjønner at han må samarbeide om han skal oppnå en forsoning som gjør at han kan få delta i farens familie igjen. Samarbeidet bidrar til at Bjørns omgivelser kan gjenvinne tillit til Bjørn.
Terapeuten som konfliktmegler
For å oppnå forsoning er det ikke tilstrekkelig at alt dette kun skjer mellom Bjørn og hans ”hjelpere”. BUP prøver derfor å arrangere et slags konfliktråd mellom Bjørn og farens familie. Kleive skriver: ”Stemor vil fremdeles ikke se Bjørn, og psykologene arbeider for å få familiene til å møtes. Denne prosessen kalles i artikkelen ”mediation” og har form av en ”gjenopprettende samtale.” Mediation kan oversettes med mekling. Møtet forberedes gjennom at halvsøsteren får formulere spørsmål til Bjørn, som Bjørn får anledning til å forberede svar på sammen med sin psykolog. Det er med andre ord stram regi på dette meklingsmøtet for å sikre at det virker forsonende.
Kleive skriver om prosessen ett år senere: ”Tre ”gjenopprettende samtaler” har funnet sted. Bjørn blir nå invitert i bursdager og konfirmasjoner. Han er også på besøk hos far og stemor, men overnatter ikke. De lar ham ikke være alene med småsøstrene, og de stoler fremdeles ikke på ham. Bjørn forteller at han bare er glad for at han får komme dit. Det er jo nesten som før.” Vi kan nå si at det har skjedd en forsoning i form av en forbedret relasjon, men kanskje ikke noen full forsoning siden tilliten ikke er gjenopprettet.
Det finnes mange andre eksempler på at psykoterapeuter fungerer som konfliktmeglere. Det skjer antakelig ofte i ulike typer parterapi, fordi det gjerne er konflikter som får par til å gå i parterapi. Det skjer nok også ofte i familieterapi der terapeuten arbeider med familie- konflikter hjemme hos familien. Det er også psykoterapeuter som arbeider med konfliktløsning i arbeidsmiljøer. Men vil vi av den grunn si at de driver med forsoningsarbeid?
Som sagt innledningsvis, er det stor forskjell på hvor streken ligger om vi snakker om forsoning mellom for eksempel to ektefeller eller mellom to folkegrupper. Jeg mener at vi må kunne si at det har skjedd en forsoning mellom Bjørn og stemoren selv om hun ikke har tilgitt ham, har stor tillit til ham eller kjenner noen kjærlige følelser for ham.
Terapi med ofrene
I Norge tilbys det psykoterapi til ulike typer utøvere av krenkelser. Alternativ til vold og Brøset Sinnemestring er eksempler på psykoterapitilbud for utøvere av vold. Institutt for klinisk sexologi i Oslo og enkelte BUPer og barnehus tilbyr psykoterapi for utøvere av seksuelle overgrep. Men generelt er det få tilbud om psykoterapi rettet mot utøvere av krenkelser. Jeg tror også utøvere sjelden selv oppsøker psykoterapi for få til forsoning med dem de har krenket. Det er vanligere at de som føler seg krenket oppsøker psykoterapi. Men gir det da mening å si at de søker forsoning med den som har krenket dem?
I noen tilfeller er det et helt klart skille mellom en part som krenker og en part som er krenket, mellom overgriper og offer. Det er umoralsk å snakke om offerets skyld når for eksempel voksne gjør overgrep mot barn eller når noen er utsatt for blind, tilfeldig vold. Men i mange tilfeller er det ikke så svart-hvitt. Som beskrevet innledningsvis, er relasjonen mellom to mennesker en kombinasjon av hver av personenes mønstre av initiativ og responser. Når en klient klager til sin gestaltterapeut over hva foreldre, søsken, ektefellen eller andre betydningsfulle andre har utsatt dem for, kan gestaltterapeuten hjelpe dem å bli bevisst en flik av sitt eget mønster. De kan da se hvordan de selv bidrar til å opprettholde konflikten, og hvordan de kan ta ansvar for å endre sin atferd slik at relasjonen kan bli bedre.
I Kleives fortelling om Bjørn gikk både halvsøsteren og resten av halvsøsterens familie i psykoterapi der de fikk hjelp til å bearbeide både sjokk, skuffelse og sinne. Dette kan sees som forebygging av at halvsøsteren og moren hennes skal utvikle traumelidelser. Men det kan også sees som forsoningsarbeid ved at de får hjelp til å endre sine oppfatninger om at Bjørn er ond og farlig. Vi kan også regne med at halvsøsteren trenger hjelp til å bearbeide sine følelser av skyld og skam som vi vet rammer ofre for seksuelle overgrep, og at stemoren får hjelp til å bearbeide sin følelse av skyld og skam for ikke å ha klart å beskytte datteren mot denne hendelsen. Denne bearbeidingen av negative tanker og følelser til Bjørn og mot dem selv er nødvendig for at forsoning skal kunne skje.
Jeg har gjengitt og analysert Kleives historie om Bjørn delvis for å vise individualterapeuter hvor mye mer hjelpeapparatet i Norge i noen tilfeller gjør for å skape forsoning enn å arbeide individualterapeutisk med den krenkede parten i en konflikt. Jeg håper å inspirere gestaltterapeuter, som tross alt har klientens relasjoner som sitt primære fokus, til å se sitt terapiarbeid som en type forsoningsprosesser. Jeg håper noen individualterapeuter vil kjenne en større frimodighet til å forsøke seg som meklere mellom parter som er i konflikt, framfor kun å sikte mot å få klienten til å forsone seg med situasjonen slik den er. Men individualterapeuten må da gjøre klart for klienten at terapeutrollen da er en annen enn å være klientens allierte i konflikten. Da må også den andre part i konflikten være villig til å delta i terapi. Kanskje trengs det flere forberedende møter med hver av partene. Kanskje er det krevende å mekle. Det krever i alle fall at individualterapeuten skaffer seg kompetanse i mekling og konfliktløsning.
Selv den mest heroiske innsats for å få til konfliktløsning kan mislykkes. Selv om offeret endrer sin atferd overfor den som har krenket vedkommende, er det ikke sikkert den andre slutter med sine krenkelser. Dersom krenkeren ikke viser noen tegn til anger eller bot, kan ingen reel forsoning finne sted. Psykoterapeuten kan likevel alltid hjelpe klienten med å forsone seg med en situasjon. Gjennom at klienten alene får hjelp til å endre sine tanker og følelser knyttet til situasjonen, for eksempel ved å få større forståelse for overgriperen, kan han leve bedre med det som har hendt.
- Jeg vil takke Erik Tresse, Hans Petter Frydenberg og Ina Herrestad for deres nyttige innspill til tidligere utkast til denne artikkelen.
Denne artikkelen ble første gang publisert i Gestalt nr 1/2017.
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof. Han er nestleder ved RVTS Øst.