Av: Henning Herrestad
Da jeg i fjor jaktet på julegaver, snublet jeg over filmen «Paul Goodman Changed my Life» fra 2011. Paul Goodman har forandret mange menneskers liv, og fortsetter å gjøre det gjennom gestaltterapi som han var med å skape.
Likevel er han i dag på mange måter en glemt person utenfor miljøet av gestaltterapeuter, og selv blant dem tror jeg det er få som vet så mye mer enn at Goodman var medforfatter av boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» fra 1951. Jeg er ingen grundig biograf eller idéhistoriker, men følger inspirasjonen til å fortelle litt om personen Paul Goodman, og om noen av de idéene hans som bidro til å forme gestaltterapi.
Biografi
Paul Goodman ble født i New York City i 1911 som tredje barn i en middelklassefamilie av tyske jøder. Faren hadde forlatt dem før Goodman ble født, og moren måtte arbeide for å forsørge dem. Hun arbeidet som omreisende selger av dameklær. I praksis var det den ti år eldre storesøsteren Alice og tantene hans som oppdro ham fordi moren var lite hjemme. Han gikk på offentlig folkeskole og på religiøs «Hebraisk-skole». Han var veldig flink i språk og litteratur, og ble bachelor i filosofi fra City College of New York i 1931.
Goodman levde nesten hele sitt liv i New York City som en del av et miljø av kunstnere, bohemer og radikale aktivister. Han satset på å etablere seg som forfatter og fri intellektuell. I løpet av livet fikk han publisert veldig mye – både poesi, romaner, skuespill, og mengder av artikler i radikale tidsskrifter. Men det meste hadde en begrenset leserkrets, og han tjente lite og bodde hos søsteren Alice. Alt da på 1930 tallet levde Goodman åpent som bifil. På den ene siden giftet han seg i 1938, og fikk datteren Susan i 1939. På den andre siden la han aldri skjul på at han søkte erotiske opplevelser med andre menn. Det gjorde han også med studenter der han underviste, og han opplevde flere ganger å få sparken for usømmelig atferd.
Han ble skilt i 1943, og fikk omsorgen for Susan. I 1945 ble han gift på nytt med Sally Duchsten, og de var gift resten av hans liv. De fikk en sønn, Mathew, i 1946 og en datter, Daisy, i 1963. I filmen blir hverdagen hans beskrevet som at han satt hjemme og skrev fra tidlig om morgenen til lunsj, så gikk han ut og «cruiset» Manhattans treffsteder på jakt etter intellektuelle konversasjoner og tilfeldig sex med menn, før han kom hjem til middag og var familiefar om kvelden. Goodman var annerledes ved at han stod for hva han gjorde, og argumenterte åpent for at det var samfunnet det var noe i veien med som gjør mennesker til kriminelle for å gjøre noe helt naturlig. Slik ble han en inspirator for homobevegelsen. I filmen blir Sally spurt om han oppfordret henne til å gjøre det samme, og hun svarer «Overhodet ikke». Selv om han var radikal i sin holdning til sex, hadde han tilsynelatende konservative oppfatninger om kvinner.
Politisk liv
Goodmans fremste engasjement var politisk. Goodman var en type venstre-radikaler vi er ganske ukjente med i Norge. Han var aldri marxist eller medlem av et kommunistparti, men definerte seg som anarkist. Han idylliserte det direkte demokratiet man hadde i USA tidlig på 1800-tallet med stor grad av selvstyre og liten statlig inngripen. Det er vanskelig å si om han i dag ville vært på den ytterste venstre fløy i amerikansk politikk eller en «tea party» republikaner. Han var inspirert av Immanuel Kants tanker om autonomi som grunnlag for menneskets moralske verdighet. Du handler ikke moralsk om du adlyder noen av frykt for konsekvensene, men om du fritt kommer fram til hva som er rett å gjøre for alle som er i en situasjon som din. Goodman hevdet i tråd med dette at målet med anarkisme ikke er frihet til å gjøre hva man vil, men autonomien til å initiere sine egne oppgaver å utføre dem på sin egen måte. Motsatsen til dette var det autoritære massesamfunnet USA var blitt, mente han.
Goodman var inspirert av Aristoteles til å anse et lykkelig liv for å være et liv i aktivitet der man realiserer sine evner. Han var også inspirert av USAs eget bidrag til filosofihistorien, filosofisk pragmatisme, utviklet av William James og John Dewey. Et særtrekk ved denne filosofien er tanken om at språk ikke først og fremst er en måte å avbilde verden på, men et redskap for å forme verden. Satt på spissen kan man si at de ikke var så opptatt av om en teori var sann som om den var hensiktsmessig. For Goodman var kvintessensen at verden ikke erkjennes gjennom å lese om den, men gjennom å erfare den. Han var hele livet en kritiker av hvordan utdanningsinstitusjoner tvangsforer elever med kunnskap de ikke får fordøye framfor å la dem gjøre sine egne erfaringer de selv kan nyttiggjøre seg. Hans idealskole var små grupper på inntil 20 elever som sammen med en lærer deltar i alle samfunnets ulike oppgaver og arenaer, og som diskuterer hva de lærer gjennom det.
”Growing up absurd”
I 1960 utgav Goodman boken ”Growing Up Absurd”. Denne boken ble en «must read» for hele generasjonen som skapte studentopprøret på 1960-tallet, og gjorde Goodman til en celebritet. Gjennom hele 1960 tallet var han med over alt – deltok i demonstrasjoner, holdt forelesninger over hele USA, deltok i utallige TV-debatter, utgav en rekke nye bøker. Han surfet på bølgen han trodde ville endre USA og verden i den retningen han hadde skrevet om helt siden 1930-tallet. Men så brøt bølgen over hodet på ham. Studentbevegelsen og deler av borgerrettsbevegelsen ble marxistisk og revolusjonær, og med ett var Goodman ikke lenger deres inspirator, men en bakstreversk gammel mann som åpent kritiserte retningen de gikk i. ”Growing Up Absurd” er tilegnet Laura Perls, som var hans psykoterapeut, og han sa at han i denne boken hadde anvendt gestaltterapeutiske idéer på samfunnsinstitusjoner. På slutten av 1960-tallet kom han til at han egentlig var konservativ, for han så for seg samfunnsutviklingen som en terapeutisk prosess med strev og motstand og tidvise gjennombrudd, men ikke som en radikal omveltning som setter alle fri. En kvinne som intervjues i filmen reflekterer over hvordan hun, når hun leser boken nå, blir slått av at den kun handler om menn. Dette var noe hun ikke la merke til da hun leste boken med begeistring tidlig på 1960-tallet. Igjen ser vi et glimt av Goodmans konservative holdning til kvinner.
Det framkommer i filmen at det ikke var lett å være barn av en slik celebritet. En kvinne som var kjæreste med sønnen Mathew, forteller om hvordan de dro for å hente Goodman på flyplassen etter at han hadde vært på reise i Europa. Men Goodman var så oppslukt av en mann han hadde truffet på flyet at han ikke enset dem. Likevel var det hardeste slaget som rammet Goodman at Mathew døde i en klatreulykke i 1967. Goodman sørget dypt, og helsen skrantet. Han reiste rundt og underviste fortsatt, men brukte mer og mer tid på gården han hadde kjøpt i Vermont. Så fikk han hjerteslag. Han ble reddet to ganger, men tredje gang døde han på gården i 1972, bare 60 år gammel.
Goodmans bidrag til gestaltterapien
Goodman ble opptatt av psykoterapi fordi han i Freuds teori om menneskets instinkter fant et ankerpunkt for å kritisere samfunnet som undertrykkende. Freud så samfunnet som en undertrykkende kraft som produserte psykiske lidelser, men samtidig mente Freud at undertrykkelse av instinktene var helt nødvendig om det skal være mulig å leve sammen i et samfunn. For ham var målet med psykoterapi å hjelpe mennesker til å leve med samfunnets undertrykkelse av instinktene uten å bli syke av det – til å bli mer veltilpasset. Fram til sin død i 1939 passet Freud på at alle kritikere av hans teorier ble ekskludert fra bevegelsen han hadde skapt, med den følge at det oppstod en rekke nye såkalte Neo-Freudianske psykoterapiskoler. En av disse kritikerne, Wilhelm Reich, inspirerte Goodman med sitt mer positive syn på at mennesket som biologisk vesen var selvregulerende. Reich argumenterte for å endre samfunnet så mennesket kunne leve mer i tråd med sine instinkter. Men etter hvert ble Reich marxist, og da tok Goodman avstand fra ham.
Otto Rank var en annen av Freuds kritikere Goodman leste. Freud så psykoterapi som en prosess der man avdekket hvilke tidlige barndomsopplevelser som var årsak til de psykiske lidelsene. Rank mente denne avdekkingen ikke var viktig, men det å avdekke hvordan de mønstrene som er nedlagt i barndommen skaper lidelse her og nå. I terapirommet var det derfor ikke lenger slik at terapeuten satt taus og fortolket klientens talestrøm av frie assosiasjoner, men terapeuten måtte gjøre eksperimenter med klienten som kunne tydeliggjøre de smertefulle mønstrene.
Goodman og Perls
Goodman skrev artikler om disse tingene i New Yorks venstreradikale tidsskrifter. Derfor ble han i 1946 oppsøkt av en annen av Freuds kritikere Friedrich (Fritz) Perls. Perls var nettopp innvandret fra Syd Afrika hvor han hadde praktisert som psykoterapeut sammen med sin kone Laura Perls etter at de flyktet fra Hitler-Tyskland. Perls hadde utgitt en bok med tittelen «Ego, Hunger, and Aggression» der han hevdet at den mest usunne undertrykkelsen av våre instinkter var hemmingen av aggresjonen som trengs for å gripe og «tygge» det man trenger for å vokse, og å avvise materiale som ikke bidrar til vekst. Dette passet godt med Goodmans kritikk av hvordan samfunnet tvinger oss til å akseptere kunnskap vi ikke får fordøye. Han ble interessert i frigjøring av vår naturlige aggresjon.
Perls hadde med seg notater til en ny bok, og han spurte Goodman om å skrive det om slik at den ble publiserbar. Vi kan anta at mange av disse notatene inneholdt beskrivelser av eksperimenter Perls hadde gjort i terapirommet for å bevisstgjøre sine klienter. Også Perls senere bøker og filmer handler mest om slike eksperimenter. Perls knyttet også kontakt med en psykologiprofessor ved Columbia University ved navn Ralph Hefferline. Hefferline ble klient hos Perls, og han fikk studentene sine til å gjøre alle øvelsene han hadde lært eller lest om i Perls notater, og å skrive om hva de erfarte. Perls ønsket å få disse beskrivelsene med i boken. Forleggerne på det lille forlaget Julian press tenkte at det var smart å begynne med disse beskrivelsene, så kunne bokkjøpere kanskje bli fristet til å se boken som en slags selvhjelpsbok. Slik ble det at boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» i 1951 kom ut med forfatterne Perls, Hefferline og Goodman, og der Goodman var forfatter av del to av boken. Men det var en vei dit.
I 1947 ankom Laura Perls og deres barn til New York City. Fritz hadde skaffet seg en del terapiklienter, og skyflet de som hadde dårlig råd over til Laura. Goodman hadde aldri vært fristet til å gå i terapi hos Fritz, men begynte nå i terapi hos Laura Perls. Vi kan anta at de også hadde lange diskusjoner om tenkningen bak, og at Laura var en vel så god diskusjonspartner som Fritz. Hun hadde vært forskningsassistent hos gestaltpsykologen Kurt Goldstein, og flere forfattere antyder at hun hadde bidratt med mange av idéene Fritz ble kjent for. Poenget for Goodman var ikke lenger å slippe instinktene fri, men å avdekke hvordan mennesker kan bevisstgjøres slik at de bedre kan vokse gjennom sine erfaringer.
Fenomenologi
Nå som Goodman hadde fått blod på tann, ville han ikke lenger bare være Perls assistent, han begynte å forme teksten selv ut fra diskusjonene med Laura Perls og de utfordringene han så med å gi en nøyaktig, men likevel allmenn beskrivelse av menneskelige erfaringsprosesser. Goodman lente seg på den fenomenologiske beskrivelsesmåten utviklet av filosofen Edmund Husserl for å beskrive nøyaktige detaljer i menneskelig erfaringsvirksomhet. Vanlig sakprosa, som denne artikkelen, har et tredjepersonsperspektiv, der det fortelles om noe og noen utenfor forfatteren. Fenomenologiske beskrivelser inntar et førstepersonsperspektiv der man ser verden slik forfatteren erfarer den. Når det gjøres i en roman, godtar vi fiksjonen, men når det gjøres i sakprosa, må vi stadig spørre oss selv om det som påstås er riktig ved å sammenligne med hvordan vi husker vår egne erfaringer. Men det å huske en erfaring er et tredje selvobserverende perspektiv, og det er ikke det samme som å gjøre en erfaring her og nå. Goodmans tekst er vanskelig å følge fordi han stadig skifter mellom perspektivene førsteperson, tredjeperson og selvobserverende uten å si tydelig fra. Men det å innføre et fenomenologisk førstpersonperspektiv i beskrivelsen av psykologiske prosesser, var nyskapende innen psykoterapeutisk teori.
Prosessorientering
Det å gjøre en erfaring er en prosess, og Goodman prøvde også å være nyskapende gjennom å gjøre prosesser framfor ting til de grunnleggende elementene i teorien. Freud hadde for eksempel beskrevet menneskets selv som bestående av id, ego og superego, og han beskriver disse som ting. Id var setet for instinktene, impulsene som driver mennesker til handling, superego var hemningene som styrte disse handlingene så de ble sosialt akseptable, og ego var bevisstheten som begrunner og rettferdiggjør disse handlingene. Målet med psykoanalysen var også å øke egos bevissthet om hvordan id og superego ubevisst styrer personens handlinger, og indirekte å gi ego mer kontroll.
Goodman identifiserer derimot id som en prosess han kaller «forkontakt», en prosess der et behov i personen gir seg til kjenne som en ubevisst impuls. Ego identifiserer Goodman med den påfølgende prosessen han kaller «å kontakte» (contacting), der personen mobiliserer energi for å dekke sitt behov. For det er i denne delprosessen av en erfaring at personen blir tydelig for seg selv. Det er også i denne prosessen ulike hemninger viser seg.
Den neste delprosessen av å gjøre en erfaring kaller Goodman «full kontakt» Den innebærer at et behov blir tilfredsstilt og organismen får det den trenger for å vokse. Ulike hemninger hindrer at full kontakt oppstår. Den siste delprosessen av en erfaring kaller Goodman «etterkontakt». Dette er prosessen der personen integrerer erfaringen i sin egen selvforståelse gjennom å reflektere over sin erfaring. Det å gjøre en erfaring beskriver han altså som en kontaktsyklus av forkontakt, å kontakte, full kontakt og etterkontakt. Alle mennesker går gjennom slike sykluser for hver eneste erfaring de gjør, men ulike hemninger kan redusere hvor mye de næres og vokser gjennom alle disse erfaringene. Det å kun beskrive fenomener som prosesser er så fremmed for vår vanlige tenkemåte at Goodman ofte svitsjer til mer konvensjonelle beskrivelsesmåter. Kritikere har påpekt at han er inkonsistent fordi han bedyrer at selvet kun er en prosess, for i neste avsnitt å beskrive det som en ting.
Relasjonell orientering
Freuds syn på mennesket som enten undertrykt av samfunnet eller som en instinktdrevet asosial villmann er blitt kritisert for å legge alt for liten vekt på mennesket som sosialt vesen. Også Freuds arvtakere er i dag gått over til en teori der mennesket primært er et relasjonelt vesen. Psykoanalysen har utviklet seg til psykodynamisk psykoterapi. Utøverne vil si det er utviklingsskader fra barnets tidlige relasjoner, ikke hemning av instinkter, som gjør mennesker psykisk syke. Denne utviklingen ble foregrepet av Goodman. Goodman forsøkte å finne et nytt relasjonelt språk for sine analyser. Hans beskrivelse var inspirert av Kurt Lewins feltteori. Lewin beskrev personers handlinger som resultat av ulike vektorer av krefter som påvirker personen innenfra og utenfra i en konkret situasjon. Om en kontaktsyklus blir avbrutt eller når en sunn full kontakt, avhenger ikke bare av personen selv, men også av at det er tilstrekkelig støtte i feltet. Tenk deg en person som er turist i en fremmed by og plutselig kjenner at hun må veldig tisse. Hun vet ikke hvor hun finner et toalett, og tør ikke tisse på gaten. Man kan på den ene siden hevde hun er hemmet av sin indre frykt, men kanskje er det også en fornuftig vurdering av risikoen for negative sanksjoner fra andre. Hun mangler støtte i situasjonen til å følge sin impuls.
Gestaltpsykologisk inspirasjon
Gestaltterapi hentet navnet fra sin viktigste inspirasjonskilde, gestaltpsykologien, som var en persepsjonspsykologisk forskningsretning utviklet i Tyskland i første halvdel av 1900-tallet. Hovedpoenget er at vi erfarer virkeligheten som en samlet fortolket helhet (en figur, på tysk en «gestalt») framfor en mengde erfaringsbrokker som settes sammen av hjernen. I enhver situasjon er det en enorm mengde sanseinntrykk, men hjernen velger ut de som er relevante for det kroppen trenger i situasjonen. Dermed står det fram én tydelig figur mot en udefinert bakgrunn. Gestaltpsykologene beskrev egenskaper ved vellykket gestaltforming. En gestalt var god dersom den var enhetlig, koherent og avgrenset. Goodman gjorde dette til en beskrivelse av hva som skal til for at prosessen å kontakte skal være vellykket. En uhemmet person som får en impuls til å snakke med en person hun møter, opplever en god figur når dette behovet er tydelig og klart, og hun henvender seg til den andre med det hun har på hjertet. Hos en hemmet person dukker det samtidig opp for eksempel frykt for å bli avvist og behov for å beskytte seg, og den opprinnelige impulsen blir utydelig i en flom av tanker og følelser. Når dette blir et mønster, vil den hemmede personen knapt kjenne impulser til å snakke med andre, hun mister oppmerksomheten på sine egne impulser. I terapirommet kan personen gjennom eksperimenter gjenvinne en slik oppmerksomhet og forstå hvordan impulsen blir avsporet.
Det ligger en sterk etterkrigsoptimisme i Goodmans terapeutiske program om å hjelpe mennesker med å kaste av seg hemningene så de kan ta til seg den næringen de trenger fysisk og mentalt og vokse til hele mennesker. Men han var selv smertelig klar over at det var vanskelig å leve uten hemninger i et undertrykkende samfunn. Han gikk derfor videre med sin samfunnskritiske skriving. I 1952 var Goodman med på å grunnlegge the New York Institute for Gestalt Therapy, som etter hvert ble ledet av Laura Perls. Goodman drev egen terapipraksis ved siden av skrivingen sin i nesten ti år. Når han gav opp praksisen, var det delvis fordi han fikk så mange henvendelser om å snakke etter utgivelsen av ”Growing Up Absurd” og delvis fordi New York City innførte en lisensieringsordning for psykoterapeuter han ikke orket å oppfylle kravene til. Han var for opptatt med å reformere samfunnet til å bidra mer til gestaltterapien.
Boken «Gestalt Therapy: Excitement and Growth in the Human Personality» hadde visse vitenskapelige pretensjoner. Første del rapporterte jo resultatene av en rekke psykologiske eksperimenter. Andre del var mer filosofisk, men i sin bruk av fenomenologisk språk trakk den veksler på Husserls pretensjon om å skape en ny vitenskap gjennom systematisk og nøyaktig introspeksjon. Kravene til vitenskapelig underbygging av kunnskap var ikke så strenge i 1951. Først fra 1960 tallet begynte andre psykologer å bygge psykoterapeutisk teori og praksis på grunnlag av omfattende forskning. Når gestaltterapeuter i dag blir møtt av kravet om vitenskapelig underbygging, er en av responsene at vi da må følge Goodman i å gjøre fenomenologiske undersøkelser, og at vi da er bundet til kvalitativ forskning. Men det avhenger av formålet med forskningen. Det at vi får fram en beskrivelse i første person som vi kan gjenkjenne fra egne erfaringer er ikke godt nok som vitenskapelig underbygging. Man vil vanligvis også ønske å vite om en slik gjenkjennelse gjelder for en større gruppe mennesker. Vitenskap er akkumulert erfaring mer enn en nøkkel til fortolkning av egne erfaringer. Andre har hevdet at vi må følge Goodman i å gjøre prosesser og relasjoner til de grunnleggende elementene i teorien, og at vi derfor trenger et nytt paradigme for både tenkning og forskning. Men Goodmans tekst viser også hvor vanskelig dette er, og de fleste som prøver må lene seg på konvensjonelle tenkemåter, også for overhode å bli forstått.
Oppsummering
Det er vanskelig å oppsummere denne fortellingen om Goodman og idéene han skrev inn i gestaltterapiens grunnbok i noen slags historisk dom over mannen og verket. Noen, som Taylor Stoehr og Margherita Spagnuolo Lobb tolker Goodman som et geni som med sin skriving tvinger oss til å tenke på helt nye måter. Andre vil avkle Goodman hans tåkeprat, inkonsistens og politiske retorikk. Jeg synes den debatten kan parkeres med følgende sitat av Richard Rorty, den mest kjente pragmatiske filosofen i siste halvdel av forrige århundre: «Interesting philosophy is rarely an examination of pros and cons of a thesis. Usually it is, implicitly or explicitly, a contest between an entrenched vocabulary, which has become a nuisance and a half-formed new vocabulary which vaguely promises great things.» Goodman var nettopp en som presenterte et halvbakt nytt språk som vagt lovet oss store ting, ting vi kanskje først i dag er i stand til å realisere. Men som ham, så strever vi med å forene nye og tradisjonelle tenkemåter.
Referanser / lesetips
Jeg har med vilje unnlatt å ha referanser i teksten. Men om du ønsker å gå etter i sømmene det jeg har påstått eller kun vil ha lesetips, så er mine kilder disse:
Film: Paul Goodman Changed My Life (2011), regissør Jonathan Lee, distribusjon Zeitgeist Films.
Nettet: http://en.wikipedia.org/wiki/Paul_Goodman.Her er også en bibliografi over alt Goodman gav ut.
Biografi: Stoehr, Taylor (1994). Here, Now, Next: Paul Goodman and the Origins of Gestalt Therapy, Gestalt Institute of Cleveland Publications.
Biografi: Storr, Anthony (2001). Freud – A Very Short Introduction, Oxford University Press.
Artikler: Stoehr, Taylor (1993). «Paul Goodman and the Political Dimensions of Gestalt Therapy», Gestalt Journal.
Bokkapittel: Spagnuolo Lobb, Margherita, (2005) «Classical Gestalt Therapy Theory», i Woldt A.L. and Toman S. M. (Eds.), Gestalt Therapy. History, Theory, and Practice, Sage Publications, California , USA, pp. 21-39.
«Paul Goodman – Anarchist Reformer: The Politics of Decentralization» i Mattson, Kevin (2002). Intellectuals in action: the origins of the new left and radical liberalism, 1945–1970, Pennsylvania State University Press.
Selvpublisert manus: Winter, Ken (1967/2007). Paul Goodman’s Gestalt Therapy An Advertisement and Introduction.
Denne artikkelen stod første gang på trykk i GESTALT nr 2/2015.
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi.