Av Henning Herrestad
Mandag 13. mai 2013: Jeg hører Viggo Johansen fra ”Mindfulliving.no” fortelle om hvordan Jon Kabat-Zinn omgjorde Zen-meditasjon til ”mindfulness” og forsket på virkningene.
I årevis gjennomførte han forskningsprosjekter, og fant gode effekter i forhold til lidelser som angst og depresjon. Så begynte andre å forske, og det ble til tusener av forskningsartikler. Forskningen har gjort denne i utgangspunktet asiatiske religiøse praksisen til akseptert skolemedisin innen psykisk helse. Mindfulness ble noe alle må lære praktisere og lære videre til sine klienter. Vi vet hvem som får innpass i det gode selskap: De som kan vise til forskning.
Fredag 24. mai: Jeg leser artikkelen til Ida Kvittingen i Morgenbladet som har intervjuet Norges fremste eksperter og forskere på mindfulness. Er det en pop-psykologisk kur mot alt, eller er det en seriøs behandling mot spesifikke lidelser? Kritiker Ole Jacob Madsen må innrømme at han har ikke noe empirisk grunnlag, noe forskning å vise til som grunnlag for sin kritikk. Tre sider senere får to doktorgradsstipendiater en halv side til å forsvare mindfulness mot kritikerne. De viser til studier som indikerer at kritikken om at mindfulness gjør deg selvsentrert og apatisk er feil. Vi vet hvem som vinner debatten: De som har forskning å vise til.
Jeg tenker på hvordan jeg ofte har hørt gestaltterapeuter si at nå må vi snart få i gang forskning som kan gi oss belegg for å si at gestaltterapi virker. Slike ønsker har fått Norsk Gestaltterapeutforening til å opprettet et fond på 30.000 kr for å fremme forskning på gestalt. I vårbrevet 2013 fra styret i NGF inviteres vi til å engasjere oss i NGFs forskningsgruppe. Får vi snart noe forskning vi kan vise til?
La oss tenke oss at vi fikk alle gestaltterapeutene i Norge til å spørre sine klienter hver gang en klient avslutter terapien om klienten mener at terapien har virket. Det har man gjort med andre terapiformer tidligere. Man har funnet at når man spør slik, svarer 2/3 at de er fornøyd uansett hva man har gjort. Svarene handler mer om at man gjerne vil være fornøyd med noe man har betalt for, og at det er vanskeligere å vise misnøye enn takknemlighet. Det er ikke noe pålitelig mål på om noe har en positiv virkning å spørre klienter om de er fornøyde.
Hva kan måles?
De problemene mennesker kommer med til gestaltterapeuter er det vanskelig å måle bedring av. Men ofte gir jo problemene en atferd som kan måles. Man kunne for eksempel måle om unge mennesker som kutter seg gjør det sjeldnere etter å ha gått i gestaltterapi, slik det annonseres at man nå har funnet at de gjør etter å ha gått i dialektisk atferdsterapi (DAT) i Suicidologi nr 1-2013. Men fortsatt ville vi ikke vite om gestaltterapi virker til noe annet enn å redusere selvskading. Vi måtte ha gjort tilsvarende undersøkelser for alle de andre problemene gestaltterapi kan virke på.
Kunne vi ikke prøve å vise at gestaltterapi virker minst like godt som DAT på å redusere selvskading hos ungdom ved å be alle gestaltterapeuter som har slike ungdommer få ungdommene til å rapportere om selvskadingen avtar eller ikke? Igjen ville kritikerne innvende at det er skjevheter i utvalget som gjør at undersøkelsen ikke viser hvilken av disse terapiformene som virker best. Det er ikke tilfeldig hvem som kommer til gestaltterapi. Klientene (eller foreldrene til ungdommene) må betale mer for behandlingen enn dem som får behandling i helsevesenet eller hos psykologer med re- fusjonsordning hos kommunen. Det er derfor grunn til å tro at disse klientene eller familiene er mer ressurssterke eller mer motivert for å få behandling enn dem som ikke bruker gestaltterapeuter. For å få vekk slike skjevheter i utvalget, måtte det være en sentral som tok i mot alle de unge selvskaderne der de ut fra en form for loddtrekning (nå gjort av datamaskiner) fordelte likt hvem som fikk gestaltterapi og hvem som ble behandlet med DAT. Begge gruppene må være mest mulig like når det gjelder kjønnsfordeling, alder, alvor av problemene og hva annet vi kan komme på som innvendinger om at gruppene ikke er like. For å måle effekter må man altså gjøre en randomisert studie med tilfeldige utvalg og kontrollgrupper.
Hva hver av gruppene får av terapi må være sammenlignbart. Måling av effekt må være etter like mengder terapi. Det må være mulig å sammenligne det som skjer i terapitimene. Hvordan vet vi at ikke gestaltterapeutene jukser og bruker DAT i terapitimene fordi de vet det virker mot selvskading? For å telle med i DAT-undersøkelsen måtte hver av terapeutene filme terapitimene sine, og en uavhengig kontrollør sjekket så at de fulgte manualen for DAT nøye nok til at terapien kvalifiserte som DAT. Er vi villige til å følge DAT-terapeutenes krav om å kontrollere at alle gestaltterapeuter følger samme manual for denne terapien? Hvis ikke vet vi ikke hva vi egentlig har vist at virker.
Sett at en del av de unge selvskaderne slutter helt, en del kutter seg sjeldnere, en del kutter seg like ofte som før og noen blir verre mens de går i terapi. Virkeligheten er sjelden sort-hvitt. Da må vi undersøke et så stort antall klienter at det er mulig å si at statistisk sett så har gestaltterapi en god virkning på selvskading. Jo mindre effekten er, jo flere ganger må en slik effekt påvises for å ha statistisk betydning (signifikans). Vi må regne med at vi må ha minst 100 klienter i hver av gruppene for å kunne påvise en effekt med statistisk betydning. I DAT undersøkelsen undersøkte de DAT sammenlignet med vanlig behandling i Barne- og ungdoms-psykiatriske klinikker (BUP), og for å få med nok klienter måtte de få med mange BUPer i og rundt Oslo og holde på i mange år. Slikt koster penger. DAT-undersøkelsen kostet mange millioner å gjennomføre.
Hva finnes i dag?
Tirsdag 14. mai: Vibeke Visnes stikker til meg en artikkel av Uwe Stümpfel om forskning på gestaltte- rapi fra International Gestalt Journal nr 1-2004 som nå er oversatt og utgitt i Norsk Gestalttidsskrift nr 1-2013. NGFs fond på 30.000 kroner holder til å oversette minst én slik artikkel. Interessant nok er det tre av de 63 prosjektene som har sammenlignet manualisert gestaltterapi med andre terapiformer, men in gen av disse prosjektene hadde mer enn 63 deltakere. Kun 6 av de 63 prosjektene hadde mer enn 100 deltakere totalt. Jeg begynner å tro at ingen av disse studiene kan sin noe om gestaltterapi har positive effekter.
Fredag 24. mai: Konklusjonen i Morgenbladets artikkel om Mindfulness: Michael de Vibe, leder av den norske foreningen for oppmerksom nærvær innrømmer at den samlede forskningen på mindfulness langt fra er god nok. ”Det er for få randomiserte studier med tilfeldig utvalg og kontrollgrupper” sier han. ”Er det et stykke igjen før vi kan slå fast at mindfulness virkelig virker?” spør journalisten. ”Ja! Vi er i startfasen av å utforske dette. Men det vi vet per i dag er lovende,” svarer de Vibe etter tusener av forskningsartikler som viser positive effekter av mindfulness.
Hva blir jeg oppmerksom på? Jeg kjenner litt skadefryd. De er ikke så mye bedre stilt enn oss, kan det synes som. Jeg kjenner en del mismot. Hvordan skal vi noen gang få vitenskapelig belegg for positive effekter av gestaltterapi? Jeg kjenner en del nøktern realisme. Gestaltterapeuter gjør mange ting, og noen av de tingene vi gjør har man funnet positive effekter av i andre sammenhenger. Har vi bare 30.000 kroner, kan vi i hvert fall synliggjøre denne forskningen for hverandre og for dem som spør etter effektforskning.
Denne artikkelen ble første gang publisert i Gestalt 2/2013. 
Om artikkelforfatteren: Henning Herrestad er gestaltterapeut MNGF og praktiserende filosof med doktorgrad i filosofi.